«Vi må snakke om Kevin» (We need to talk about Kevin):Amerikansk drama. 2011. 1 time, 52 minutter. 15 år. Regi: Lynne Ramsay. Med:Tilda Swinton, John C. Reilly, Ezra Miller.
Det er ikke ofte jeg ser filmer som virker forvirrende påen så intelligent måte som «Vi må snakke om Kevin». Handlet det urovekkendekaoset om ondskapens vesen? Så jeg en film om autistiske barns dynamiskeforverringsspiral, så jeg en film om en moderne Omen-gutt, så jeg en film ommors absolutte hjelpeløshet stilt overfor en sønn som ikke reagerer som andre?Så jeg en film om det tilpasnings-udyktige menneskets utrolige ensomhet?
Jeg så en film som forlangte at jeg tok et valg. Hva vil duat denne filmen skal handle om, vennen min?
Tilda Swinton spiller en nervøs forfatter som blir gravidmed ektemannen John C. Reilly og går fra barsel til morsrolle med en anspentform for klønethet som mange kvinner vil kjenne igjen. Til å begynne med lurerdu på om filmen skal handle om at ikke alle mennesker kan formidle trygghet tilbarn. Kanskje noen bærer med seg kaos i hodene? Kanskje er noen barnet sjøl?
Men filmens brutalt flakkende form avslører at det skalhandle om en gutt som utfører en forbrytelse, et barn som dreper. I entidshoppende handling der Swinton ramler rundt i svime som en transponertalien, har det skjedd en katastrofe.
Fra han er ganske liten er Kevin et barn som ikke tar i motledelse. Det kan virke uskyldig nok med en bebi, men Kevin mangler tilpasnings-forstandeller sosial trang. Han er født til verden som en fange av livet, og han gjøropprør mot alt de ønsker av ham, han er rein motstand i en liten kropp, han erdet motvillige, paranoiske dyret som mangler evnen til å lære empati og tilpasning.Som spebarn skriker han hele tida, rett og slett fordi han kan.
Det er ingen ting som heter ondskap. Ondskap er mangel påtilpasning. Kjærligheten til andre mennesker, handlings-fellesskap ogtilhørighet er innlærte verdier, og de som er absolutt likegyldige til folksfelles reaksjons-palett, de kan finne på hva som helst. Dette vet vi antakeliglite om. Vi definerer folk som psykotiske eller ikke psykotiske, men hvorbefinner de seg som rett og slett ikke vil være med oss?
Utviklingen av Kevin er hjerteskjærende, skremmende oginteressant: Vi vet at barnet skal ende med å drepe en bråte med unge i enskolemassakre, men når begynner han å være ansvarlig for egne handlinger? Hankunne ikke ta i mot tilpasning som bebi. Han kunne det ikke som femåring ellersom 10-åring. Er han et ansvarlig menneske som 16-åring?
Den norske premieren på «Vi må snakke om Kevin» ble utsattpå grunn av massakren den 22. juli i 2011. Filmdistributøren så parallellen.Når vi siden har vært gjennom rettssaken og dens tekniske krav tiltilregnelighet, kommer Kevin-filmen enda nærmere Oslo tingrett. Hva ertilregnelighet egentlig? Hva med de som ikke vil være som oss fordi de aldrihadde det valget, fordi de ikke kan, sjøl om de ikke hører stemmer?
Filmen er en påkjenning, samtidig som forstanden vil ha merog mer informasjon. Formen er kaotisk og fantastisk. Den beveger seg på fleretidsplan, og det blir som å bli kasta rundt i mental blender. Tilda Swintonvakler som en udød gjennom familiens ubegripelige skjebne, og det kjennes somen styrt hallusinasjon. Swinton har en guddommelig evne til synlig følsomhet.Hun ser ikke lei seg ut slik andre skuespillere, det er som om ansiktet henneser i ferd med å sprekke eller dø. Det er antakelig dette vi kaller hudløst,fordi vi forbinder hud med masker, og når vi ikke evner å vedlikeholde masken,blir vi hudløse.
Jeg tror «Vi må snakke om Kevin» er noe så teit som ennyttig film. Egentlig er jeg i mot at filmer skal være nyttige. Man kan sehvordan Kevin utvikler sin intelligente form for funksjonsudyktighet til noesom likner et fascistisk credo. Han blir tilhenger av å hate de andre.
Regissør er Lynne Ramsay, den 43 år gamle skotske dama som i2002 laget "Morvern Callar".
Følg meg på Twitter: @arilabra