"The artist": Fransk-belgisk drama. 2011. 1 time,40 minutter. 5 år. Regi: Michel Hazanavicius. Med: Jean Dujardin, BereniceBejo, John Goodman, James Cromwell, Penelope Ann Miller, Missi Pyle.
Man setter på Blu-ray-spilleren, og så ser bildet egentligut som en teknisk feil. Men dette er ikke Woody Allens "Zelig", du erikke invitert til jubileumsframsyninga av "Citizen Kane". Av grunnersom jeg helst ikke vil vite, har filmfolk med bedre vett bestemt seg for åskildre den sødmete ydmykelsen av en stumfilm-stjerne i en svart hvittstumfilm. Det er hva vi kaller: Add insult to injury.
Når artisten skildres i en utrangert filmstil blir det som åse et utstoppa kjæledyr med fillete pels. Mannen er ubegripelig patetisk, ogdet kunstneriske stilvalget skaper noen drepende paradokser.
Et av dem er sånn: Når vi får se Artisten på filmene hans,er han i svart hvitt med litt rare, pissetrengte bevegelser. Men i 1927 så ikkevirkelige folk sånn ut. De var i farger, de laga lyd og de gikk nokså normalt.Det var altså en svær forskjell på filmlerret og virkelighet, og denneforskjellen var med på å nødvendiggjøre den moderne lydfilmen. Men i "Theartist" er virkeligheten i de gamle stumfilmene og virkeligheten i filmenom dem helt like. Hvorfor maser produsenten Goodman om lyd? Det finnes jo ikkelyd. Den klissete fortidsdyrkinga har drept romantikken i stedet for å fremme den,for du føler at virkeligheten er blitt sensurert av den store fargeslukeren.
Da hjelper det ikke at den gråtkvalte regissøren MichelHazanavicius vandrer ciceronisk rundt i historien om filmklisjeene og larstilspøkelsene elske på den gammeldagse måten. Det ser ut som en spøk. Duforventer at Steve Martin skal dukke opp med rutete dress ogforstørrelsesglass. Følsomheten er tjukk som barndomsminner, og den ervoldsomt, verbalfritt vakker. Men den er unødvendigere enn en sveivegrammofon imp3-ens tid.
Jean Dujardin og Berenice Bejo er nydelige. Det er ogsåsolnedgangen.