Verdenspremiere i Haugesund
Til ungdommenRegi/manus: Kari Anne Moe. Med: Henrik Wangberg, Johanne Butenschøn Lindheim, Sana El Morabit, Haakon Veum. Dokumentar. Norge 2012. 1 time 48 minutter. Aldersgrense: Tillatt for alle. Egnethet: Ungdom/Voksen.
Dette kunne blitt en helt ordinær dokumentar for fjernsyn om fire ungdommer i Oslo som har engasjert seg i hvert sitt politiske parti. Men terrordagen 22. juli i fjor griper uforutsett inn i regissør Kari Anne Moes manus. Det har hun taklet fint.
Etter å ha gjort opptak i lengre tid før 22. juli befant filmskaperen seg midt i Oslo sentrum den skjebnesvangre dagen for å filme at hijabkledde Sana El Morabit skal på helgetur med SU. To timer senere er AUF-medlemmet Johanne Butenschøn Lindheim brutalt forvandlet til en Utøya-overlever. Da blir også Moes arbeid med dokumentaren snudd opp ned.
Man kan bare gjette seg til de vanskelige valgene hun har stått overfor, ikke minst dette: Hvordan benytte skrekken fra 22. juli på en balansert måte uten å la det kvele den opprinnelige ideen, nemlig å lage en film om skolering i norske ungdomspartier fram mot skolevalgene høsten 2011? Fristelsen med å overeksponere stoffet fra terrordagen og rett etterpå må ha vært enorm, ganske enkelt fordi dette slår følelsesmessig sterkere enn politiske diskusjoner blant ungdommer i månedene før.
Heldigvis står regissøren imot. Hun gjør ingen fiksfakserier med å kaste om på kronologien, bortsett fra åpningssekvensen der en amerikansk tv-reporter – etter Utøya-massakren – forteller om tradisjonen med skolevalg i Norge. Signalet er tydelig – før eller siden slår 22. juli inn i dokumentaren.
Men først lar Moe oss bli kjent med Henrik (FpU), Johanne (AUF), Sana (SU) og Haakon (Unge Høyre). Det interessante er å se hvor iherdig og likt ungdomspartiene jobber for å trene medlemmene opp i å takle tøffe diskusjoner i skoledebattene som skal holdes før valget. Dernest gis det tankevekkende glimt inn i bakgrunnen til guttene – sannelig har Haakon fra Bærum Unge Høyre en mye tristere familiehistorie enn østkantgutten Henrik i FpU.
Svakheten er likevel at scenene fram til 22. juli-dramaet blir for mange og burde vært strammet inn. Derimot våkner jeg opp av klipp fra Utøya i dagene før terrorangrepet, som når en artist synger til ungdommene at «ingen skal dø her i natt». Hvilken vanvittig makaber ironi!
Så setter filmen kloa i magen på en idet Johanne nakent forteller sin historie fra redselstimene under massakren.
Faren for Moes prosjekt – fire ungdommer i hvert sitt parti – er at AUF-erens traumatiske opplevelse overskygger de tre andre, som om en dyprød rose bare var omgitt av kjedelig bladverk. Men sluttglimtene av Henrik, Sana og Haakon etterlater likevel inntrykket av en hel bukett med ungdommer som med stor innsatsvilje vil bidra til å bygge et bedre samfunn.
(Filmen får kinopremiere 31. august og vises på Publikumsfestivalen i Stavanger og Sandnes 23.-29.august)