Men så er bussen framme i "syndens pøl" Los Angeles. På The Sunset Strip ligger rockeklubbene tett, og aller tettest er det på "The Bourbon Room", selvsagt basert på legendardisk The Whiskey a Go-Go. Her blir Sherrie kjent med Drew (Diego Boneta), en musiker som jobber på klubben som bartender mens han venter på å få sin sjanse. Romantikk, intriger og musikalske forviklinger oppstår midt i sex, drugs & rock'n rolls episenter.
Historien er basert på en musikal med samme navn, og mye av handlingen er bygd rundt tekster av for eksempel Foreigner, Joan Jett, Bon Jovi, og Def Leppard. Musikken er av typen man skjems litt av å like, altså guilty pleasure. Æraen som skildres er en av rockhistoriens minst kule, men samtidig villeste og morsomste. Slikt blir det underholdende film av: camp, cheesy og aldeles herlig helt i mål. Og vi som har lest Mötley Crüe-biografien "The Dirt" fra samme tid og samme sted, vet at det meste kunne skjedd også.
"Rock of ages" kan sees på som en eneste lang, ellevill parodi. Ikke bare av 80-tallsrockerne, men også av den kynisk tenkende musikkbransjen og de moralske kristenkonservative som skylder alt på "Satans musikk". Til og med den tradisjonelle Hollywood-myten og -filmen får sitt på subtilt vis.
Om selve historien både er tynn og uviktig, så møter vi til gjengjeld en del stilige rollefigurer. Alec Baldwin og Russell Brand er et herlig radarpar som styrer "The Bourbon Room". Mary J. Blige synger helt guddommelig. Paul Giamattis ålesleske manager er uforglemmelig, og Tom Cruise er en tøff og troverdig rockegud av den desillusjonerte typen.
Poenget er ikke om musikken er kul eller bra, poenget er stemningen og livsgleden den ga dem som gikk fullt og helt opp i den, i fullt alvor den gang. Sånn sett er "Rock of ages" både et nostalgisk tilbakeblikk og en herlig hyllest til hedonismen, sex-appellen og galskapen som rocken alltid bør ha i det minste et snev av.