Ved hjelp av små drypp lar han oss bli kjent med vennegjengen nærmest person for person. Her er det ingen hast. Fortellerteknikken er fransk, ikke amerikansk. Det vil si: er du av den utålmodige typen, som forventer action, morsomheter, finurlige tvister eller tårevåte replikker i annenhver scene, bør du styre unna. "Små hvite løgner" er først og fremst fortellerkunst av en god historie om personer som er i ferd med å bli voksne.
Til tross for dramatiske omstendigheter velger vennegjengen fra Paris å dra på sin årlige sommertur til Max (en i gjengen) sin hytte ved kysten utenfor Bourdeaux. Noen er gifte med barn, noen er kjærester, andre lever det glade singelliv. Ved første øyekast virker det meste idyllisk. Gjengen er sammensveiset som aldri før. Her er det ingen som har problemer. Ikke av betydning. Ikke på ferie. Her koser man seg.
Men etter hvert som man kommer nærmere innpå hver enkelt, ser man at samtlige har sitt å stri med. Kjærlighetslivet går ikke på skinner, verken for den ene eller den andre. For eksempel har Vincent (Benoît Magimel) funnet ut at han er tiltrukket av kompisen Max (François Cluzet), noe Max ikke setter veldig stor pris på, Antoine (Laurent Lafitte) klarer ikke å slutte å tenke på – og prate om – ekskjæresten, mens Marie (Marion Cotillard) sliter med å slå seg til ro med "den rette".
Skuespillerutvalget og -prestasjonene er intet mindre enn utmerket. Filmen har en stemning, sjarm og humor man sannsynligvis må være fransk for å kunne skape. Ulempen er at den til tider blir for omstendelig. 2 timer og 34 minutter er lenge for en romantisk komedie, der handlingen grovt sett avgrenser seg til en kort ferietur.
Likevel: "Små hvite løgner" er, tross sin tematikk, herlig ærlig. Det en historie om menneskelige problemer. Det er en historie om vanlige storbymennesker i en vanlig vennegjeng, som setter samholdet foran det meste.