Eventyrgrøsser
Abraham Lincoln: Vampire hunter
USA. 2012. 1 time, 45 minutter. 15 år. Regi: Timur Bekmambetov. Med: Benjamin Walker, Rufus Sewell, Dominic Cooper, Anthony Mackie, Mary Elizabeth Winstead, Erin Wasson.
Antakelig foregikk det slik: To slitne filmprodusenter deler en IFA-pakke og to fingerbøll kokain på nachspiel-toalettet, og den ene sier: «Hva gjør vi nå? Harry Potter møter Snøhvit?» «Vi kan gjøre en film der Lincoln jager vampyrer.» «Hva har Linkedin med vampyrer å gjøre? «Lincoln. Abraham Lincoln. Han magre fyren med skjegget.» «Å ja. Er det lov?»
Noen filmer er vitnesbyrd om den ytterste desperasjon. Filmkaksene vet at spesialeffekt-folka kan få til alt, men hjernen er ikke lenger i stand til å takle alt. Alt er for mye. Og alt er gjort.
Det bærer filmen preg av. Fra den edle befrierens edle barndom til en sammensyrisk og blodig borgerkrig der familien til Edward McCullen kjemper på sørstats-harryenes side, mens vampyrjegeren Abraham er blitt en distré femtiåring som snakker i marmor og vil at alle folk skal bli så uendelig befridde at det eneste de har å bekymre seg for er finans-fascistene i Wall Street. Men det er en annen sak.
Jeg kjenner at jeg føler en viss motvilje overfor de evindelige plikt-beskrivelsene av flammehav, av udødelige skapninger med antydninger til åreknuter som flyr rundt i lufta, mens alle roper tegneserie-ting til hverandre: «Aaargh!» Den kasakhstanske regissøren Timur Bekmambetov («Wanted») er begeistra som en Ellis Island-gubbe; når vampyrene kaster Abe og hans venner i husveggen, skjer det ved at de skreller kledningen i vanvittige flisverk og flyr mot himmelen som om St. Peter hadde gitt dem gratis-billett. For det er bare pixler. Blodet vil du kjenne igjen fra «Call of duty»-spill — det er pixel-blod av den sorten som halvstore Xbox-unger øser litervis av i løpet av en sommerferie.
Fordi historien i «Abraham Lincoln: Vampire hunter» er så tynn, blir det lettere å oppdage det evig uinteressante i action uten følelser og uten festlige folk. Benjamin Walker har hovedrolle-debut og er en sympatisk fyr, men han spiller et menneske som er så utbrukt at det bare egner seg til parodier. Når den unge Lincoln svinger sølvøksa si som om den var en tannpirker fordi kameraten lærte ham superkrefter, da dauer mye sannsynlighet. Ja, jeg vet at udødelige blodsugere ikke tilhører det dokumenterte universet, men folk gjør. Abraham Lincoln gjør.
Det vil være lett for de velvillige å drite i alt og nyte bildene. Men når handlingen har kommet så langt at vampyrene griper inn i den amerikanske borgerkrigen, da skal man gå på sterkere ting enn halstabletter for å unngå følelsen av likegyldighet.
Mary Elizabeth Winstead spiller hustru med Mary Pickford-munn og husarbeid. Dominic Cooper er en glatt og nødvendig svart venn. Anthony Mackie ser ut som om han datt av en Oasis-turné, men det gjør jo egentlig ikke mye, for filmen er en anti-historisk og fanatisk anakronisme. Nok om det. «Trolljegeren 2» kan handle om Wergeland.
Følg meg på Twitter: @arilabra