”Nobels testamente”: Svensk krim. 2012. 1 time, 30 minutter. 15 år. Regi: Peter Flinth. Med: Malin Crépin, Björn Kjellman, Leif André, Kajsa Ernst, Björn Granath, Antje Traue.
Vi har kommet fram til en svensk heltinne, og da bør de frie åndsmennesker skjerpe sin skepsis. Her lukter det krisesenter. Står vi overfor nok et sårt nasjonal-offer, eller har svenskene klart å lage en skildring av et alminnelig menneske? Filmen er laget etter en Liza Marklund-krim, og forfatterinnen er antakelig en uvanlig uhysterisk svenske som verken skylder Nobel-mordet på CIA eller Tempelridder-ordenen. Jeg var takknemlig for det.
Det starter med at en israelsk biokjemiker med dirigenthår og desimalbriller (sånne som er laga for å se firetallet i pi) blir såret under Nobel-ballet, og der er journalisten Annika Bengtzon vrangvillig til stede. Men hun gråter ikke. Hun blir ikke diskriminert. Sosialstyrelsen tar ikke på tissen hennes. Forkvinnen for nobelkomiteen blir riktignok drept, men det er ikke fordi hun har Palestina-skjerf. Oppstyret blir stort innenfor et slags sosialdemokratisk forskrekkelses-flegma, og politiet nekter journalisten å uttale seg til pressen. Fremdeles holder dama humøret oppe.
En ubestemmelig jihad-gruppe påtar seg ansvaret, men så lett skal det ikke være, og snart er dama med detektivnavnet Annika i gang med å undersøke den private farmasi-bransjens dystre begeistring for profittgevinsten ved prisvinneri.
Det viser seg nok en gang at man aldri skal stole på middelaldrende menn med høye panner. Men leiemorderen er i hvert fall kvinnelig, og den mannlige nyhetsredaktøren virker helt i nærheten av sympatisk, om enn urimelig brysk. Ingen av mennene har voldtatt eller skåret opp mindreårige jenter, så filmen er en lykkepille i forhold til forrige ukes Varg Veum.
Malin Crépin er en stilig reporter med to mann og litt uanselig samboer, men jeg liker henne. Hun truer et barnehagebarn på livet hvis han rører sønnen hennes en gang til. Da lukter det ikke krisesenter lenger. Det lukter film.