Pusen med støvler: Amerikansk animasjons-eventyr. 2011. 1 time, 30 minutter. 7 år. Regi: Chris Miller. Med norske stemmer. Originalstemmer: Antonio Banderas og Salma Hayek.
Fremdeles er Pusur yndlingskatten min. Han er lat og feit og arrogant, han er avhengig uten skam — og i den norske versjonen har den teite lille hunden yndlingsnavnet mitt: Jølle. Han som fant på det var et geni.
Katten med støvlene er forsåvidt ålreit. Det er ikke lett å like hovedroller som danser flamenco, men når katten og vennene hans begir seg oppover bønnestengelen til monstergåsas land, oppheves indignasjonen over spanske bevegelses-avvik. Det beste ved animasjonsfilmen om Shreks kattevenn er selve eventyret, som er fargerikt, fartsfylt og forferdende flott. Det finnes magiske hoppebønner. Det finnes gullegg i himmelen. Jack and Jill er feite, stygge ekstremskurker av den sorten som lever med udiskutable diagnoser. Lille Trille er en diabetes-rund liten eggedjevel som på tross av sin åpenbare sårbarhet virkelig tar sjanser. Verre er det med Catwoman. Igjen har animasjonsmennene falt for klisjeene rundt kjødets lyst. Kattedama har forføreriske lange vipper og sutrete kattestemme. Hun inviterer til ting som vi helst vil slippe å se for oss og er seksuelt veldig i veien.
For oss med nyerverva psykiatrisk kompetanse vil den digre, kompromissløse morsskikkelsen Monstergåsa ha en utilsikta freudiansk virkning, og for framtida liker vi bare spurv og flue.