Ambassadøren
Regi: Mads Brügger. Med: Mads Brügger, Eva Jakobsen. Manus:Maja Jul Larsen, Mads Brügger. Danmark 2011. 1 time 37 minutter. Aldersgrense:Tillatt for alle.
At en film er ubehagelig å se, betyr ikke automatisk at dener dårlig. Her kommer dokumentaren som gir kvalmefornemmelser, men som er såoriginalt laget at den får en 6-er.
Nå vet vi fra før at hvit kolonialisme ikke har sluppet taki Afrika. Leonardo DiCaprio spilte i 2006 en kynisk diamantsmugler i EdwardZwicks spillefilm «Blood diamond» og fikk til fulle fram hvordan Vestenutnytter afrikanske lands rikdom og tragedier.
Det absolutt nye som satirikerenog filmskaperen Mads Brügger så slående levendegjør, er at man via europeiskemellommenn kan kjøpe seg et diplomatbevis i Afrika. Nytten av et slikt pass eråpenbar for folk med tvilsomme hensikter: En diplomatkoffert kan brukes til å frakteubegrensede mengder av dollar og diamanter over landegrensene uten å fåubehagelige spørsmål i tollen.
Det som skaper den moralske kvalmen, er synet av dansken somtilsynelatende ubesværet ikler seg rollen som dominerende og selvsikker hvitdiplomat, spjåket ut i ridestøvler, solbriller og en feit sigar. Måpende serjeg ham spille sitt falsknerspill: Offisielt framstiller han seg som Mr.Cordzen, liberiansk konsul til Den sentralafrikanske republikk (SAR). Der vil han etablere en fyrstikkfabrikk forå gi arbeid til en pygméstamme.
Men overfor oss seere synliggjørhan straks sitt skjulte eksperiment – å se hvor nært han kan komme endiamanthandel og bli en smugler av glitrende edelsteiner.
Farsen får deg til å le, men latteren setter seg i halsen.Regissøren får til fulle vist hvordan korrupsjon fungerer, både på toppen ifredsprisvinner Ellen Johnsen SirleafsLiberia og i SAR, nabostaten til Kongo.
Men han får også fram hvordan landene er brikker i andremakters hender, som den tidligere koloniherren Frankrike. Det sterkeste erlærdommen fra den hvite etterretningssjefen i SAR,en tidligere fransk leiesoldat. Ved bruk av skjult kamera gir Brügger oss engrell innsikt i franskmennenes kyniske spill for at republikken aldri skalkomme seg ovenpå: «Legg en stein i skoen». Les: Skap alltid et opprør ute ijungelen slik at afrikanerne har noe å holde på med.
Skjult kamera er én ting. Hva damed all den åpne filmingen – hvordan tillot afrikanerne å bli foreviget sammenmed Mr. Cordzen? Gjennomskuet de ham ikke? Eller lurer Brügger oss med eniscenesatt mockumentary?
Jeg velger å tro på forklaringenhan ga meg i et intervju: Mr. Cordzen presenterte sin kameramann Johan StahlWinthereik som sin presseoffiser. Dermed brydde ingen seg om at han brukte etdigitalt kamera. De trodde fotografen bare tok stillsfoto og skjønte ikke athan filmet. Slik får vi se diplomaten dra rundt i hovedstaden Bangui og inn ibushen til gruvene der diamanthandleren Mr. Gilbert henter sine verdifullevarer.
Mot slutten stiger temperaturen skikkelig.Er diplomaten og dermed dokumentaristen i ferd med å miste kontrollen? På settog vis, ja. Den innsikten filmen hans så ettertrykkelig gir, er denne: DSR eret samfunn på kanten av stupet. Å drive geskjeft her – på ærlig eller lysskyvis – er en lek med livet som innsats. En normal årsak-virkning-struktur finnesikke. Alle lever i frykt, fra øverst til nederst. Som den indiske konsulen ifilmen sier advarende: Plutselig står noen i rommet ditt en natt og vil ha allepengene dine.
Se og lær. Du våger aldri å gjøredet Brügger gjorde. Vi vet hvordan det gikk med to nordmenn i Kongo.