Å pendle mellom dager da pappa Terje er grei og glad, og de fryktelige øyeblikkene da hans mindreverdsfølelse tvinger ham ned i flaska og over i raseriet.
Slik unngår Arild Andresen å gjøre alkoholikeren til et monster. Han får overbevisende fram at Terje også er en far som Jarle egentlig er glad i.
Regissøren har inngått en overmåte lykkelig allianse med et knippe skuespillere som glitrer i rollene. Forventningene mine til Kristoffer Joner som den ulykkelige kompanisjef i familien Orheim er i på forhånd store. Det er deilig å melde at skuespilleren til fulle mestrer den vanvittige vekslingen mellom Terjes selvsikre pågangsmot det ene minuttet til at han snur på en femøring og blir brutal – fysisk og psykisk – i samme sekund som han føler seg tilsidesatt og usikker.
Rolletolkningen vil bli stående som Joners sterkeste noen gang, spår jeg.
Skjønne, sorgtunge Cecilie Mosli lykkes i å levendegjøre den snille, sårbare mamma Sara, kvinnen som giftet seg på 1960-tallet, men «ikke for å skilles». Følgelig holder hun ut altfor mye av Terjes eksplosjoner og voldelige framferd.
Ofte må vi tåle at unge amatører ikke matcher drevne voksne skuespillere. Så fantastisk da å se at Andresen har instruert Vebjørn Enger til å spille Jarle med finslepen mimikk. Han leverer ørsmå reaksjoner med blikk og lepper som får en til å ane den indre forvirring og det økende kaos hos unggutten da kjernefamiliens falske fasade sprekker opp. «Å skilles er ikke verdens undergang, mamma», er blant minneverdige replikker Enger leverer med tyngde.Av andre ungdommer er det viktigst å nevne prestasjonen til Glenn André Viste Bøe. Han feier inn i filmen som en ytterst kraftfull Helge Ombo, en energisk kommunist som introduserer Jarle for aktivisme, jenter, øl og opprør.
Norske filmer har ikke sjelden svake opptredener i en eller flere biroller. Men ikke her. Gretelill Tangen gjør en nydelig minitolkning av øyeblikket da Jarles mormor ydmykes av Terje i et middagsselskap. Man krymper seg ved å kjenne på den pinefulle stemningen som også andre skuespillere målbærer. Andreas Cappelen prøver på troverdig vis å ordne opp som alkoholikerens lillebror.
Henrik Mestad blir en engasjert guide på kompani Orheim-tur til Vemork, og Pål Mangor Kvammen balanserer fint mellom humor og alvor som familienabo hjemme. Bra!
«Kompani Orheim» er blitt en passe iøynefallende 1980-tallsfilm der hårfrisyrer (gled dere til Nina Ellen Ødegård som Jarles lærer), briller, bart og klesmote virker tidsriktige uten at det blir latterlig.
Musikknerder kan nok henge seg opp i at låter som Jarle og Helge lytter til, kom før 1985-88, men for meg holder det at de er 80-talls.
Og når rammefortellingen runder av med at student Jarle Klepp (Rolf Kristian Larsen) taler i farens begravelse, skjer det forunderlige: Jeg blir enormt rørt, først av det han sier om Terjes kompanidrømmer. Men så av én ting til: Her ender trilogien om en ung mann som Tore Renberg først skjenket oss i ord, men som dernest to regissører (Stian Kristiansen og Andresen) har gjort så levende for våre øyne, med Stavanger og Jæren som en vidunderlig setting.
Som boka er også den tredje filmen blitt den beste. For en gave fra Rogaland til norsk film!