"50/50": Amerikansk dramakomedie. 2011. 1 time, 40minutter. 11 år. Regi: Jonathan Levine. Med: Joseph Gordon-Levitt, Seth Rogen,Anna Kendrisk, Bryce Dallas Howard, Anjelica Huston.
Du skal være ganske sur på verden og hans tilhengere forikke å bli hjelpeløst rørt av en vellaga kreftfilm. Det er med sykdom som medhester i krigen (War horse). Du ser at filmskaperen er en ubønnhørlig manipulator som fårhesten til å kikke deg så zoologisk korrekt inn i sjela at han likner enendorfinskadd Grand Prix-deltaker og det er rett før han hojer ”for et herligpublikum”. Men når de flinke gjør sånt, da er det forløsende, filmantropiskkorrekt som en Mandela-hyllest, og du gir deg. Ja, hest, tårene mine triller.Jeg skal aldri spise pølser mer.
”50/50” har egentlig laga sin egenmotbakke. Han heter Seth Rogen og deltar lojalt i amerikansk film som envelbrukt hemorroide-vits for at de med mellomfag i snurpemunn skal føle segakutt uvel. I denne filmen spiller Rogen egosentrisk kamerat til den hederligegutten som får kreft i ryggraden (”ja, jeg har ligget på feil madrass”). Rogener han som bruker vennens sykdom som sjekketriks på bar, og det er nesten heltumulig å like de scenene han er med i.
Som om ikke en seksualkyniker i sykestua var nok, dukker denstadig vekk uheldige Bryce Dallas Howard opp og spiller tomhjerna, ufølsom ogklønete malerinne-britney med et refleksjonsnivå som strever for å nå opp tilungdomskomediene på Disney-kanalene. Dessuten er Anjelica Huston nydelig sommor, også hun en fontene av meg selv-følelser: ”Hvorfor lar du meg ikke fågjøre noe for deg?”, som om det er en innarbeida foreldrerett at mor skal blihovedpersonen når unger blir sjuke. Det er ikke lett å få kreft, for da begynnervirkelig folk i omgivelsene å tenke på seg sjøl.
Jeg reagerte nok ganske negativt på den ufølsomme utleverings-humoren til å begynnemed. Vi bor i Norge der apotekene er de egentlige gudshus, og man kan si hvaman vil om nordmenn, men når de nærmeste blir sjuke, er de som oftestmorteresisk selvoppofrende og taktisk tilbakeholdne. Den amerikanske filmenvirket taktløs og forskrudd. Men den virker. Etter hvert virker den veldig.
Joseph Gordon-Levitt er en lun skuespiller. Han er ikkestivna som Ryan Gosling, han er ikke utfrika som en moserøyker slik NicolasCage var på sitt beste. Joseph G-L er kontrollert og lur. Han spiller rollensom radiomannen og hans mutasjon i kromoson 17 med eksakt beskjedenhet. Som enWoody Allen uten ekshibisjonist-galskapen gir han troverdighet og humor til detundrende, anstendige mennesket som opplever at den dødssyke blir behandla heltannerledes enn man skulle tro. Det er nå jeg skal nevne hans kvinneligetvillingsjel Anna Kendrick (”Up in the air”), som spiller pasient-terapeut medvelgjørende klønethet og empati. Det finnes ikke noe mer betagende (haha, detordet har dere ikke lest på lenge) enn alvorlige og klomsete jenter. På film.
For det er nå vi nærmer oss slutten av filmen og den nestenumulige kreftoperasjonen, der det bare er femti prosent sjanse for å overleve.Da har filmen nesten umerkelig klart å snu stemningen, og du kan kjenne tennenetil venterom-gnageren i magesekken. Jeg røper ingen ting.
Men jeg kan si unnskyld for alt det stygge jeg har skrevetom Seth Rogen de siste åra. Her er han veldig bra.
Følg meg på Twitter: @arilabra