"Sønner av Norge": Norsk dramakomedie. 2011. 1time, 27 minutter. 15 år. Regi: Jens Lien. Med: Sven Nordin, Åsmund Høeg, SonjaRichter, Johnny Rotten.
"Sønner av Norge" er overraskelsens film. SvenNordins karikerte syttitalls-pappa forlater gradvis den åpenbare fiksjonen ogblir til en virkelig fyr. Det har noe med øynene å gjøre: Midt inne i detopprørske Ginger Baker-skjegget og over de asketiske kinnene ser tolidenskapelig intelligente øyne mot oss. Det gjør en forskjell. Pappaen til12-åringen Nikolaj er et forstandig menneske og et anstendig menneske. Nordingjør sitt livs rolle.
Pappaen til Nikolaj er samfunnsrefser, kommunist oglivsstil-improvisator, han er en litt mer enn vanlig typisk eksentriker som harbananer i juletreet (Nietzsche: Vi er aper og har ikke noe å skamme oss over).Sønnen hans har bølgende jentehår, men i et solid farvel til langhåraradikalisme i 1979 klipper han seg pønkerstygt og stikker sikkerhetsnål gjennomkinnet. Han velger anarkiet. Han løper over gravsteinene og roper "Nofuture!", som faktisk er en vakker-ironisk avsløring av nihilismensproblem: Mennesket avgjør ikke om det kommer en fremtid. Fremtid kommer av segselv.
Dessuten er opprør mot en opprører egentlig umulig, og pappaser gledesstrålende pønken som en videreføring av dadaismen, han omfavnersønnens protester mot at mor er død og pappa er gal. Nikolaj tilhører denfortvila generasjonen som alltid måtte leve med at den aldri kunne bli kulereenn foreldrene uten at den verva seg tilnynazismen, og det kunne syttitallsunge med sin fine oppdragelse.
Det er mye stilig her. Filmen er en lattermild utlevering avden visjonæres egosentriske vennlighets-univers, der snillheten skjuler en dyptfølt og rørende selvopptatthet. "Sønner av Norge" er dessuten en filmom den fantastiske pønken, og den er en nydelig skildring av en gutt som mistermor si og ikke en gang kan sørge, for pappa er verdensmester i sorg også.
Halve handlingen forteller om sommerferien i nudistleiren,om ølflaska i rektors skalle og om pønkerbandet som må finne seg i at en gammalhippie spiller trommer. Det er deilig beskrevet, både fordi skikkelsene ergenuint og troverdig rørende og fordi filmen både viser det vakre og umuligeved å leve utenfor samfunnet. Vi er knytta sammen av følelser og forsyn, og detnytter egentlig ikke med ideer. Ideologiene blir små og tjafsete i møtet medden uutryddelige, småborgerlige familie.
Sven Nordin gjør en av de sterkeste filmrollene i Norgenoensinne. Åsmund Høeg som Nikolaj er fantastisk, Sonja Richter som dansk mammeer angelisk overskuende som en sengekant-kerub.
Følg meg på Twitter: @arilabra