Drama
Inn i mørket
Regi/manus: Thomas Wangsmo. Med: Thorbjørn Harr, FridtjovSåheim, Ellen Dorrit Petersen, Laila Goody, Kåre Conradi. Norge 2012. 1 time 28minutter. Aldersgrense: 11 år. Egnethet: Ungdom/Voksen.
I en amerikansk filmskaperhånd kunne dette blitt både ensentimental tåreperse og en tankevekkende moralsk skruestikke. Dessverre klarerden norske debutanten Thomas Wangsmo bare å levere et tamt forsøk på å gripeoss.
Regissøren går rett på sak idramatiske åpnings— og avslutningsscener. I filmens lange midtparti er detderimot altfor mye daukjøtt i form av sekvenser som verken gir ny informasjoneller følelsesmessig utvikling.
Wangsmo, som har skrevet manusetselv, skal ha ros for en god idé: Hva skjer når to naboer opplever sitt livsmareritt etter at den ene familiefaren kjører på den andres åtte år gamle sønnslik at han havner alvorlig skadet på sykehus? Ja, hvor aktsom var egentligsjåføren da ulykken inntraff?
Med et slikt utgangspunkt harfilmskaperen gitt seg selv et vell av muligheter til medmenneskelig konflikt,etisk ransakelse og tommeskruevridning bare han mestrer mulighetene. Det gjørhan dessverre ikke.
Nå har Wangsmo fått med segdyktige skuespillere som gjør så godt de kan. Ikke minst får Thorbjørn Harrfram samvittighetskvalene (en raseri-scene i garasjen er talende) og denpåfølgende søvnløsheten hos mannen som kjørte på lille Nikolai. Fridtjov Såheimoverbeviser brukbart i rollen som fortvilet far til et barn som ligger i komaog som legene ikke kan si hvor skadet han er.
Men når mennene skal forholde segtil hver sin kone (Ellen Dorrit Petersen og Laila Goody), svikter Wangsmos evnetil å lage opptrinn som sier noe nytt. Her blir det altfor mange«ligge-våken-i-senga»- eller «sitte-ved-bordet-og sukke»-scener. Kvinneneforblir passive figurer som ser lidende og lei seg ut, men de fører oss aldriet skritt videre mot ny erkjennelse eller emosjonell utvikling.
Velvillig kan man anta atregissøren avstår fra dramatiske utbrudd til slutten plutselig kommer, nettoppfor å understreke de rammedes forsøk på å opprettholde en normal tilværelse deralle er høflige mot alle. Men skal vi gidde å vente til følelsene endeligeksploderer, må det være noe som får oss til å sitte ytterst på stolen også midtveisi filmen.