War horse:
Amerikansk drama. 2011. 2 timer, 26 minutter. 15 år. Regi:Steven Spielberg. Med: Jeremy Irvine, Emily Watson, David Thewlis, TomHiddleston, Peter Mullan.
I god avstand fra innøvd tidskynisme og helt i grenselandettil det vi euro-amerikanere kaller cheezy – ostepop – lager Steven Spielberg sånaiv, hjertefangende hesteromantikk at det nesten føles som en betlehemskgenre-fødsel.
En ny genre er det selvfølgelig ikke, for det fantesLassie-filmer, det var "National velvet", det var"Silkesvarten" – og har jeg glemt de viktigste, er det med vilje. MenSteven Spielberg gjenskapte den khakikledte eventyreren med Indiana Jones pååttitallet. Nå renoverer han den skvettende dyre-sentimentaliteten så deilig atden ironiske overbærenheten viker og du tenker: Ja, underholdningsfilmen ergjenskapt. Ingen sier føkk en eneste gang. Jeg tror jeg vil gå på gangen oggråte rørt over at det går an. Dette er ikke en tårespruter. Det er en geysir.
Fordi Spielberg er verdens flinkeste fyr når han er i dethjørnet, tillater han seg alt. Han tar den så langt ut at sognepresten kan seden.
Hesten Joey blir uansvarlig kjøpt inn i en fattig britiskfamilie av leilendinger der far drikker bort krigstraumer og mor Emily Watsonsliter med en tung skjebneforståelse som henger i vokalene hennes som råtnajuletrepynt. Jeremy Irvine spiller den guttebok-hederlige sønnen som trenerluksushesten så den til og med kan pløye turnipsåker mens tordenenglene høljerog ett eller annet pilsgrinende symfoniorkester pøser på med så voldsommestemninger at den feite dama burde ha sunget og så gikk vi alle hjem.
Dette er film for regionen. Der magen svir. Der hjertethovner. Der blikket renner. Og den gir seg ikke etter pløyinga, for straks blirdet verdenskrig, og den ømme, lojale hesten verves og føres bort fra sinelskede gutt. Så er den i Frankrike i 1914, og der er det nesten like ille somnå. Hesten går fra skjebne til skjebne, fra tysker til mademoiselle. "Waszhall we do wiz the horzez?" Joey får en svart venn. Fiender forbrødresover den lojale hestens skjebne da han stormer over slagmarkene og vikler seginn i piggtråden som var den en tornekrans. For det er som om dyret eråpenbaringen: Menneskene blir snille av å være med dyr, det er som om debeundrer dets evne til ikke å tenke fornuftig.
Jeg skal virkelig ikke røpe hvordan det går, men her dørmange. Når den blinde soldaten kommer stormende gjennom snøen i skyttergrava i1918, når filmen en patos som er så mye vakrere og så mye virkeligere enn ironiat det er bare å gi seg over. Vi hadde panseret på. Vi hadde piggene ute. OgSpielberg fant fram til hjertet nok en gang.
Følg meg på Twitter: @arilabra