Michael
Drama. Regi/manus:Markus Schleinzer. Med: Michael Fuith, David Rauchenberger, Christine Kain,Ursula Strauss, Victor Tremmel, Gisella Salcher. Østerrike 2011. 1 time36 minutter. Aldersgrense: 15 år.
«Fy, for en syk historie.» Setningen skrev jeg etter MichaelHanekes «Pianolærerinnen» i 1999. Nå kan den gjentas om enda en østerrikskfilm, denne gang en skildring som minner om Wolfgang Priklopil som holdtNatasja Kampusch fanget i over åtte år.
Man skal alltid ta seg i akt for å generalisere om et folkut ifra filmene som når et internasjonalt publikum. Likefullt er det påtakelighvor mye skakkjørt seksuell utfoldelse som velter opp av østerrikernesfilmatiske ensomhetshelveter, som i «Hundedager» av Ulrich Seidl (2003) og«Revansje» av Götz Spielmann (2008).
Det er ikke en gang søkt å peke på sammenhenger – herværende«Michael» er debutfilmen til Markus Schleinzer som har vært casting-ansvarligfor «Pianolærerinnen» og «Det hvite båndet» (nok en ubehagelig, prisbeløntHaneke-film).
Velkommen hjem til den pertentlige forsikringsselgerenMichael. Vi får ikke vite når, hvordan eller hvor lenge det er siden hankidnappet gutten (ei heller at han heter Wolfgang, men det røper filmdatabasenImbd) som må leve innelåst i en polstret kjellerleilighet. Barnet får barekomme opp i stue og kjøkken når persiennene er fullstendig lukket. Det er sykt,sykt, sykt.
Schleinzer har skrevet manuset selv. Han velger en kjølig,distansert fortellerstil som først virker like grå og kjedelig sommiddelklassefasaden til hovedpersonen. Men regissørens grep er i brå glimt ååpne sprekker inn til nattsiden hos den pedofile, som når Michael plutseligbrenner tegningen han får i julegave fra fangen som må fungere somfamilieerstatning og sexleketøy.
Den 10 år gamle skuespilleren (David Rauchenberger) spillerutmerket i den krevende rollen som en gutt som pendler mellom lek og forsakthet,ønske om normalitet og innbitt raseri.
Dette er ingen framstilling som skaper forståelse forkidnapperen, kan jeg love. Sjelden har jeg sett en film som skaper slikaggresjon mot hovedpersonen etter hvert som regissøren kakker hull iforsvarsverket hans. For en drittsekk, tenker man og slutter å bry seg omhvorfor han ble slik og hvilken knugende oppdragelse han selv kan ha værtutsatt for i sin barndom.
I stedet ønsker man Michael alt det vonde en filmskaper kanfå til, for guttens skyld. Det er ikke lite, det.
Men straks du går ut av kinosalen og lurer på hva det er meddisse østerrikerne, er det verdt å huske at når filmen om einstøingen AndersBehring Breivik kommer, vil andre tenke om oss: Hva er det med dissenordmennene?