"Melancholia":Dansk science fiction drama. 2011. 2 timer, 10 minutter. 15 år. Regi:Lars von Trier. Med: Kirsten Dunst, Charlotte Gainsbourg, Kiefer Sutherland,Alexander Skarsgård, Charlotte Rampling.
Lars von Trier er verdens eneste danske med sjel. Ibayer-baconets Lille-Tyskland har det vokst opp en slags raddis-sønn som erredd for alt. Det var ikke koketteri det året han ikke kom til filmfestival iCannes fordi han verken turde ta fly eller tog eller kjøre bil. Von Trier er enhelt ekte nevrotiker. Han kan finne på å si at han er nazist fordi han fårklaustrofobi ved tanken på at det sier man ikke.
Nevrotikere lytter til Universet, og de ser på spøkelsenelangs veien. De føler når planetene sirkler rundt solen, og de kan fornemme sinegen død. Kirsten Dunst spiller den over-vaktsomme, profetiske Justine i"Melancholia". Det er en komplisert rolle, for Dunst gifter segmotvillig inn i et borgerskap der alle vil bruke henne til noe og der hunnekter å bli brukt. Justine er også navnet på romanheltinnen til markien avSade som på Napoleons tid skildret kvinnens fortvilede leting etter dyd ogskjønnhet — mens hun blir misbrukt over alt hvor hun kommer.
Dunst gjør en diger, uforglemmelig rolle. Øynene ser brukteog trøtte ut som hos et søvnløst barn, og kroppen siger sammen i motvilje ogresignasjon. Når den mystiske planeten Melancholia nærmer seg på himmelen somen hyllest til Mummi-boka "Kometen kommer", da legger hun seg naken inaturen og tar i mot. Hun vet det nøyaktige tallet på bønner i glasset, og hunvet at det eneste livet i Universet finnes på Jorden. "Jorden er ond, ogvi trenger ikke sørge over den," sier Justine. "Ingen vil savneden." Hun velger døden framfor skjenselen.
Filmen starter med en stilisert, malerisk framstilling avundergang, i gjennomført sakte film, for skjebne forstørrer sekunder. Fuglerfaller. Hesten segner. Det lyser av brudens fingre. Jorden sprekker som enappelsin og blir borte for alltid.
Mesteparten av handlingen er lagt til en myldrende vonTrier-versjon av Thomas Vinterbergs "Festen" (1998), somrepresenterte en plagsom fortsettelse av Panduros vittige opprørsroman"Rænd mig i traditionerne" fra 1950-tallet. Skildringen av de rikesekle feiring er ikke storarta her heller, men de to kvinnerollene gjør filmentil en særegen opplevelse av sårbarhet og naturfølelse. Kvinnene har von Triersfornemmelse for død. Det er de som sitter med barnet i et urtelt da Melancholiaomsider treffer oss.
Følg meg på Twitter: @arilabra