Skammen (Shame). Drama. Regi: Steve McQueen. Med: MichaelFassbender, Carey Mulligan, James Badge Dale. England/USA 2011. 1 time 39minutter. Aldersgrense: 15 år.
Bare glem det hvis du har hørt rykter om het sex i«Shame». Heten er bare tilsynelatende – først og fremst synliggjør filmen enisnende kulde hos en mann som ikke får til forpliktende forhold.
Dette er andre spillefilm fra den britiske videokunstnerenSteve McQueen som brakdebuterte med «Hunger» i 2008, en film om sultestreikendeIRA-fanger. Da lot han skuespiller Michael Fassbender tyne sin egen kropp i ekstremescener.
Når de to nå inngår i nyttkompaniskap, spiller Fassbender en utvendig vellykket fyr, Brandon. Han har althan synes han trenger i New York: Firmajobb, strøken leilighet og fri tilgangpå damer.
Nok en gang tvinger McQueen sin hovedrolleinnehaver til åstille ut kroppen på en måte de fleste mannlige skuespillere slipper, som å blifilmet naken bakfra mens han står og pisser på badet. Jeg kunne vært scenenforuten, men dogåingen kan tolkes som Brandons protest mot akkurat da å tatelefonen fra en søster, Sissy, som er desperat etter kontakt.
Slik understreker regissøren sittpoeng: Her er en mann som i bokstavelig forstand driter i menneskelig kontaktmed mindre det gir ham et knull. Selv telefonen strutter stiv i holderen påBrandons skap.
Da Fassbender i fjor spilte herrRochester som Jane Eyre forelsker seg i, skrev jeg at han manglet den varmeutstråling som gjør en slik tiltrekning troverdig. Den samme irriterendekjøligheten preget ham også i rollen som psykiater Carl G. Jung (A dangerous method)nylig.
Nå kommer Fassbenders glattekulde til sin rett. Enten han leier seg en hore, sjekker opp kvinner medblikket på t-banen eller på bar, masturberer på toalettet hjemme eller på jobb,er målet en kjapp utløsning som aldri krever følelsesmessig engasjement.
Denne overflatens seksualitetrøsker McQueen opp i på en måte som gjør filmen interessant. Med pinefulltydelighet levendegjør regissøren mannfolk som mestrer flørtens mangeteknikker, som når Brandon er ute med sjefen sin, en gift type som jakter pånok et uforpliktende ligg.
«Shame» kler av og bryter ned en meget umoden mann (dubegynner å få grå hår, Brandon). Man kan lure på hva det er i hovedpersonen ogSissys oppvekst som har gjort begge så ulykkelige. Men etter hvert kjennes dethelt greit å slippe en slik forklaring. McQueen oppnår nok ved å la søsterentrenge inn i livet hans, men også ved at en kvinne han dater, forventer noe merenn bare sex. Det fikser han virkelig ikke.
Musikkbruken er utsøkt, fra denlille detaljen at Brandon bare spiller vinyl til at hans nettpornokikking ogintime utfoldelse stadig akkompagneres av Glenn Goulds tolkning av BachsGoldbergvariasjoner. Det er den rene voldtekt av Bach fordi kulden irundbrennerens aktiviteter forsterkes av tonefølgets matematiske systematikk,men det funker. Kontrasten blir slående når Sissy (Carey Mulligan) leverer enpraktfull jazztolkning av låten «New York», en rørende døråpner inn til myklengsel etter nærhet.
Briten McQueen viser åpenhjertigesexscener som amerikansk film ville dekket til. Den som finner det uutholdeligstøtende å se nakne kropper i coital utfoldelse, får ligge unna. «Shame» erseverdig fordi den så slående viser menneskets behov for å bli sett som mer ennbare et seksuelt vesen.
Følg meg på Twitter: @KristinAalen