Kafeen ser ut som en blanding av Twin Peaks-hotellet og Byrkjedalstunet. På brygga ligger hummerteiner og assortert tauverk. Dissident-damer med hulderlangt spekehår serverer mjød, og de har ansikter som dystre ettermiddags-diftonger. Til gjengjeld er Nicolas Cage så brunsminka at han likner Harry Belafonte.
Denne nyinnspillingen av et matriarkalsk grøssersamfunn er så aldeles umulig at man ikke engang klarer å le av den. Politimannen Cage får brev fra eksforloveden om at hennes datter er blitt borte, så han leter etter lyshåra barn i høyet, siden han er en låvens mann (unnskyld, jeg tar egentlig tabletter mot de der).
Filmen er først og fremst uten spenning. Den har også mindre uhygge-stemning enn en campingplass i Setesdalen i festivalsesongen. To slutter på DVD. De er nesten helt like.