Manusforfatterne tvinger en til å godta at et menneske kan bli like avhengig av å myrde som å drikke alkohol.
Mr. Brooks framstilles som en kar som ligger under for lysten til å drepe ukjente mennesker. Drapene gir ham stadige adrenalinkick. Slik blir han den perfekte seriemorder som politiet ikke klarer å fakke, til tross for at han legger igjen sine blodige avtrykk.
Skal storyen fungere, må man skyve unna motforestillinger av typen «mord begås av folk som står offeret nær» eller «mord begås av noen med et motiv». Det er irriterende.
Den kyniske herr Brooks utnevnes til «Årets mann» innen forretningslivet (han er suksessrik eier av en eskefabrikk), elsker sin snille kone og tilber sin søte datter. Da er det, uten noen som helst psykologisk begrunnelse overhodet, ikke lett å tro at fyren samtidig er en ren lystmorder.
NATTSIDEN: Man får ty til urbilder i stedet. Robert Louis Stevensons roman «Strange case of Dr. Jekyll og Mr. Hyde» er blitt kroneksemplet på en skikkelse som bak en vennlig dagside skjuler en grufull nattside.
Like schizofren er Mr. Brooks. Han kan fromt be sin gravide datter beholde barnet i magen fordi han har lyst på barnebarn, for i neste øyeblikk å finne en utstudert ny måte å ta kveldens offer av dage på.
Vel vel.
INDRE STEMME: Det skal regissør Bruce A. Evans ha: Han har funnet et utmerket dramaturgisk grep for å synliggjøre den indre dialogen i Mr. Brooks sinn.
Særlig første gang William Hurt dukker opp som en skygge ved navn Marshall, gir det en isnende virkning. Hans kalde latter og følelsesløse uttrykk levendegjør den onde nattsiden i hovedpersonen. Til gagns.
DRAPSLYST: Meget godt spill leverer også Dane Cook i rollen som unge Mr. Smith som lar seg lokke inn i Mr. Brooks renkespill. Faktisk framstår denne karen som mer troverdig enn hovedpersonen. Jeg tror gjerne det kan finnes en tanketom sjel som sikler etter å oppleve et mord, men som blir så vettskremt at han pisser i buksene når det skal skje.
Og så var det Demi Moore, da. Hun spiller en politietterforsker som verken greier å ordne opp i egen skilsmisse eller finne fram til Mr. Brooks. Jeg skal love at hun virker bitter.
Men manusforfatterne klarer heller ikke i hennes tilfelle å skape en rollefigur som fungerer fullt ut. De pøser på med ekstra skurker og skytescener, som om storyen trengte blodig påfyll.
Den velvillige vil se «Mr. Brooks» som en sofistikert thriller. Jeg kaller den en skrivebordskonstruksjon.
kristin.aalen@aftenbladet.no