Michael Bay har laget filmen med en pubertets-campete åttitallshumor som gjør at du får følelsen av å se Matthew Broderick spille en hvalpeglad van Damme-komedie. Filmen er sanseflørtende sorgløs slik jappetidas oppvoksende slekt naturlig nok var det, og den nekter seg ingenting bortsett fra tankevirksomhet. Også det er deilig nostalgisk i et nypuritansk depresjons-millennium som kommer til å nekte seg alt.
Regissør Bay er kalifornier og kan antakelig ikke lese New York Times, for han starter med nasjonalt stolte amerikanske soldater på krigsoppdrag i Qatar. Et av marinens nedskutte helikoptre dukker opp og omdanner seg til en støyende krigsmaskin som utrydder nesten alle, men våre gutter overlever og haler sine armerte konsonanter ut i ørkenen.
Så kommer den egentlige handlingen. Shia LeBoeuf spiller en nesten-kul syttenåring som får kjøpe sin første bil, og det vil antakelig ikke overraske de observante at camaroen lever sitt eget liv og blant annet er en velvillig sjekkemaskin. Mens Jon Voight opptrer som bekymra Rumsfeld i full mobilisering, oppdager den hormonflaumende tenåringen at de invaderende postordre-maskinene er ute etter akkurat ham. På en virkelig udarwinistisk måte henger også filmens nakne navle Megan Fox seg på hovedpersonen — og dermed har vi et klassisk par for nesten voksne gutter. Hun likner den unge Demi Moore eller Jennifer Connelly; han er som en gjenfødt Michael J. Fox.
I en så rotete handling at bare støvdottene under sofaen mangler, drar vi på opplevelsestur i tv-landet Sitcom: Super-hackeren er en pysjkledd Will Smith-fetter i Big Mamas House, mamma og pappa Witwicky spiller Malcolm-in-the-Middle-foreldre, den datakyndige Erika-kopien Rachel Taylor snakker så australsk at du ser etter pungen hennes og det kravler rundt en Short Circuit-aktig mekano-gemlin med edderkopp-bein og Terminator-mimikk.
Alle figurer er voldelig vittige, og heller ikke maskinene kan tas alvorlig. På et stadium er alt blitt så vasete at rødmen truer. Det redder filmen at den virkelig bare består av henrykt, reindyrka fortids-smørje. Dessuten vil tallerken-knuserne like en langvarig slutt med lyddopende data-ødeleggelser som utfordrer øyemuskulaturen på samme måte som hurtigspoling av tenniskamp.
Finnes det ingen ting for jenter her? Øhjo. Jeg tror en maskin griner.