Bildene fra Wien rundt århundreskiftet er så mjuke at interiørene likner smelta bondesmør rundt 120 volts pærer.
Illusjonisten Edward Norton sitter aleine på scenekanten og maner fram damespøkelse, men da griper den kronprins-lojale politimannen Paul Giamatti inn og arresterer ham for uorden. Hva er det som har skjedd?
Det som skjedde, var at Norton i barndommen traff ei ung hertuginne-jente og ble hormonell melankoliker da hun red bort på en diger gamp med sånn brettseilingsrumpe som bærumsgutter har.
De to var i rødhetteskogene sammen før wilhelmene avbrøt romansen. Som voksen ble han en trist illusjonist som kan få appelsintrær til å vokse fram og trene sommerfugler til å bære tørre overklasse-lommetørklær.
Han treffer hertuginna igjen da hun er utkåret til å tvangsekle Rufus Sewell med de blaute auene. Sewell er keiserens sønn og kvinnemishandler.
Utsøkt elegante ting skjer, og handlingen holder på den gåtefulle romantikken sin til siste minutt.
Du får følelsen av at til og med møblene er freudianske rekvisitter – Østerrike ved århundreskiftet er som et seksuelt besmykket mareritt, og varmen fra fargene er klam og insinuerende.
Hvis man ser bort fra et mislykka forsøk på filming av samleie (ser ut som om Roald Øyen har relansert «Bit for bit, bilde for bilde»), er dette en utsøkt behagelig film der til og med Jessica Biel funker der hun skal.