Jeg kan ikke noe for det, og jeg håper ikke han har slektninger som tar seg nær av dette, men mannen ser ut som om Barbies kjæreste har flytta til South Park og blitt todimensjonal. Det er noe flatt uvirkelig, noe fjernt powerpointisk ved en sånn direktør, som om Gud hadde modellert ham og håret hans for å få folk til å skjønne at det ikke er nok å spille tennis: Du må se ut som overklasse. Sånn ser de ut, folka som det nye Norge er laga for.
Hovedpersonen i en av Norges mest vesentlige filmer bor derimot i Landet Uten Navn. Den handikappa Geirr sitter i rullestol og kjemper mot sosialkuratorens klisne optimismer. Han har ingen ting å takke tilværelsen for, men kommunens lykke-terapeut vil ha ham til å prise skaperverket.
En norsk film om sosialklientens opprør skulle i følge forsynet ende i et forferdelig klisjéras, og denne filmen gjør det nesten. Framstillingen av gruppe-terapi er som man skulle ha trodd: Et revynummer uten vitser. Men Fridtjov Såheim er en stor skuespiller. I løpet av en dryg halvtime klarer han å fylle så mye sunn underklasse-aggresjon inn i den halvtenkte filmen at den begynner å funke som den skal: Torpedo forut! Hardt babord!
Kjersti Holmen spiller lojalt slik behandlings-idioter skal se ut, og egentlig gjør hun en fantastisk rolle om den er aldri så alminnelig. Såheim er en eksplosiv råne i jegerlue og armygrønt, og han gjør opprør på vegne av alle de som ikke har statsborgerskap i landet Norge, men er fordrevet til Landet Uten Navn der de må sitte og se rikingene pleie sin hud ytterligere med tanke på HD-TV, og der dress-idioter kommer innom daglig og snakker om folks gigantiske kjøpekraft. «Skyt'n i beina, Geirr!» Ja, gjør det, for det foregår en verdi-krig mellom de sterke og de svake, og «Kunsten å tenke negativt» nærmer seg ihvertfall den front-reportasjen som ingen andre driver med.
Geirr er ikke fattig, for han fikk en feit forsikringsutbetaling. Men han er en slags bauta over alle de som har det vondt, for vondt er vondt, og noen ganger er det ikke nok å tenke vekk virkeligheten.
Den andre bautaen i filmen er Marian Saastad Ottesen, som har stivna så voldsomt i sin livstakknemlighet at hun ser ut som ei gammaldags filledokke. En stor rolle i en skjønn film.