Paul Weiland har regissert en komedie om en allerede oversett londongutt som i 1966 oppdager at hans bar mitsva kan kollidere med at England er i VM-finale i fotball. Det vil si: Det kommer like få folk som i Ellinor Rigbys begravelse.
Filmen er rutinert britisk i alt sitt forutsigbare vidd, og gutten i hovedrollen (Gregg Sulkin) er fantastisk. Han ser ut som en ung Woody Allen og har et generelt utakknemlig forhold til verden som antakelig bare pubertetsgutter som bar for store briller i 1966, er i stand til å fatte.
Familiemyldringa er hyggelig, konklusjonen uunngåelig. Fotball er fotball, og religion er tross alt bare en hobby.