Filmseere som helst ønsker at Michael Bay skal sprenge tankbiler med billig biodiesel fra det sultramma Afrika så voldsomt til himmels at brannmelderne i sal 2 smelter, vil antakelig føle at det går litt seint.
Men «Zodiac» er hektende og hektisk på den andre måten: Du sitter imponert og venter på at leterne skal finne sporet som feller seriemorderen, og underveis blir du varig og hjelpeløst fortapt i selve folka. Etterforskere og journalister som bruker tiår av sitt liv på en sisyfosisk seriemorderjakt.
MARK RUFFALO er et mirakel. Den rugekasse-lune halvskjønnasen har aldri funka på film. Her er han som gjenfødt. Ruffalo spiller dedikert og irritert San Francisco-politimann fra 1969 til langt utpå nittitallet, og det skjer med en anspent grettenhet som er med på å gjøre filmen enerverende og urovekkende.
JAKE GYLLENHAAL er det motsatte: Du får alltid lyst til å ta ham med hjem, gi ham sunn mat, hjelpe ham i gang med en hyggelig hobby, kjøpe lue til ham. Hvis Gyllenhaal hadde spilt Hitler, ville jøder blitt motstandere av seg sjøl.
Jake Gyllenhaal er en avistegner som igrunnen ikke har noe med seriemorder-dekninga i San Francisco Chronicle å gjøre, men blir fullstendig forhekset av den.
Jeg røper antakelig for mye, men litt av poenget med filmen er at han til slutt er den eneste som virkelig leter etter Zodiac, og han gjør det på den æreløse ungkars-måten med dokumenthauger i sofaene — sjøl om han har familie.
ROBERT DOWNEY JR . spiller tidsriktig krim-journalist. Snakke-frekk, småjålete, rockekledd og stadig mer rusa. Downey jr. er en av de store karakterisørene i amerikansk film, og han kan vise deg sjela til en mann i to ansiktsuttrykk og en sitte-bevegelse. Han er som ei lærebok.
MED DISSE TRE i rollene måtte filmen bli bra. I tillegg tar den onde David Fincher («Seven», «Fight club», «Panic room») et velurmildt ballegrep på sekstitallet og syttitallet. Den mest romantiske av alle fortider framstilles i fargetoner som er så varme at de kunne kommet fra sommerettermiddager i Hobbiton etter Mordors fall. Hele den sære fornemmelsen av de merkelige tiårene finnes i Finchers fargevalg, og normale mennesker har ovnsrørbukser som likner diagnosen på en litt stilig lidelse.
Tidskoloritten er ikke påtrengende, men sterkt stemningsskapende. Dette er ikke en dyster, kald seriemorder-film, den er nesten litt naiv, vennlig og varm.
Som en litt logisk følge av naiviteten, minner filmen muntert om «Alle presidentens menn» i noen scener. Hektiske fakta-fangstmenn samler inn relevante og villedende informasjon og setter sammen puslespillet som skal identifisere seriemorderen innen han rekker å ta livet av flere. Etter hvert handler den mest om menns evne til kompromissløs besettelse og forlis.
To og en halv time er lang kinotid, men «Zodiac» har en personskapt, indre spenning som klistrer handlingen til forventningssenteret i den øvre magen og svelget. Det dype svelget.