Onkel og nevø drikker rødvin i ettermiddagslyset, og du aner tilstedeværelsen av etnosentrisk oker i bakgrunnsbygningenes pust-stoppende skjønnhet.
Russell Crowe, som er børsgymnast i London, arver gården da onkelen dør. Jeg er sikker på at St. Peter egentlig ville hatt den. Men Crowe er blitt en kald del av den pengepillende verden der frøken Money har skylda sjøl når hun blir voldtatt. Så han vil ikke ha en gård i Provence. Han vil selge den. Crowe har bukselinningen der oppe hvor Humphrey B. bar den, og han er en profesjonelt jovial overflate-klovn og vane-kyniker med armanihjerne.
Så reiser han til Provence og gjenopplever barndommen, sjela, skjønnheten, livsdybden, pauseknappen, kjærligheten og motlysets genialitet. Han kjenner lukta av fyllepenn, og han treffer Marion Cotillard («Vie en rose») og ei romantisk, amerikansk ungjente som kunne vært Nicole Kidmans ukjente datter. Russell kvitmaler vegger med en pensel som kunne tilhørt far min i 1959. Han vandrer mellom vinstokkene i natten og bærer den fulle kusinen sin. Skjorta er blå på den kulturelt antydende måten som synger om bundne vers og amerikanske poeter i hvitkalka hus.
Alt i Ridley Scotts romantiske drama er vakkert. Crowe heter Max, som han gjorde i Ridleys film «Gladiator», og han blir til slutt en virkelig mann. Kanskje er ikke dette en god nok film, men den er så innyndende behagelig at du skulle ønske den aldri tok slutt.