Hilary Swank, framleis så smal i kjakene at hun likner en linsefeil, avslører mirakler iført gassmaske og tabeller på Gore-Overhead. Derfor tilkalles hun til det laveste av lowlandene i The Bayou, der sivene er så syndefalne at ikke en gang Bjørn Eidsvåg hadde vassa og elva er blitt rød som et av Guds første landeplagevarsler.
Alger, sier Hilary. Men så regner det frosk, og så kommer insektene i klumper og byllepest og andre ting som ikke cajunerne drikker en gang, for ikke å snakke om at markens kuer legger seg ned og dør. Hilary har tragisk prestefortid i Afrika, og hun går i nattens hager i hvit kjole og er atskillig mer dekorativ enn Max von Sydow. Bekymringen hennes er godt begrunnet, og lystigere blir det ikke da hun finner den Satans jentungen ute i buskene.
Det tar seg opp. Koffeinskadde salmekor messer som i Sola ruinkirke første juledag, og Stephen Hopkins aksler seg til en bibelhistorisk slutt som også kommer til å glede den eksplosjons-avhengige actionflokken som til vanlig ikke liker grøsserdramaer.
For dette er et godt gammeldags grøsserdrama, som da Demi Moore fikk se «Det syvende tegnet». Hopkins er en kjær åttitallshelt som laget «Predator»-film og Elm Street-femmer. Jeg har alltid likt det enkle og robuste håndlaget hans, og «The reaping» er akkurat spennende nok til ikke å være en viktig film. Excellent form, som spøkelseskapteiner sier.