Bildene er LSD-vakre og oppfinnsomme. Figurene har en spøkefull, stolprete og stiv sjarm. Fargene er nesten psykotiske i sin klare styrke, og alt er aldeles flott.
Men historien er fragmentarisk og forvirrende. «Lotte fra Oppfinnerland» har faktisk den mest krevende handlingen jeg har sett på lenge. Først skal det være oppfinnerkonkurranse for Lottes pappa, og så kommer japaneren dumpende innom og så lærer alle judo og må dra til konkurranse i Japan. Til og med pysekatten som ikke får sporte. Men innimellom. Innimellom myldrer nevrotisk av fantastiske halvminutts-påfunn som antakelig vil medføre katarsis for konsentrasjons-gymnaster. Helt ned til varpene i muld. Og de fleste snakker bergensk, et fonetisk fenomen som alltid medfører melankolsk uro.