Både romanforfattere og filmfolk forsøker å tilnærme seg eksistensens egentlighet på fantasifulle måter, og du må antakelig forsøke å fatte «Stranger than fiction» som et halvtenkt intuisjonsforsøk på å fange vinden og hvem kan vel fange den.
Will Ferrell spiller en typisk film-eksentriker. Det er en mennesketype som har til felles at de beskrives av hva engelskspråklige kaller en «narrator», en fortellerstemme. Narratøren slenger seg lystig mellom setningene som en endorfin-avhengig formulerings-Tarzan med høydeskrekk og utbroderer hovedpersonens merkverdigheter i full fantasifrihet, for han skal skape en raring, ikke en person. I Ferrells tilfelle betyr det at man har dikta opp en fortjent enslig hybelfyr som er kjedelig avhengig av tall og jobber for likningskontoret.
En dag skjer det fatalt filmframkallende i hans liv: Han kan plutselig høre fortellerstemmen. Den litt sutrete briterøsten til Emma Thompson beskriver hva han gjør mens det skjer, og Ferrell er så smart at han finner ut at noen skriver livet hans. Han er en noe så hjelpeløst som en romanfigur.
Etter å ha vært hos lege, går skattemannen logisk nok til en litteratur-professor (Dustin Hoffman), som skal forsøke å lete seg fram til hvilken forfatter Ferrell er fanget av. Det er nemlig sånn at den egentlig suicidale forfatterdama kommer til å ta livet av ham. Det passer dårlig å dø, for brød-eltersken Maggie Gyllenhaal har nettopp grepet hans baguette.
En vemodig og nesten-vittig film følger, og mange kommer til å hygge seg. Veldig flere vil sette pris på at Emma Thompson er skikkelig tilbake.