DEN SNEDIGE filmmannen Sam Raimi har klart å holde ut tenåringshelten sin i to tidligere filmer, men i den tredje kommer han ut av skapet: Raimi er ikke Spiderman-fan, og han ville antakelig heller gifta seg med Gary Oldman enn å lage enda en Spidey-film. Men penger i banken er bedre enn forstand.
NOE ER GALT med helten i denne filmen. Etter å ha blitt en redningsmann for byen sin, går han fremdeles i en skoleklasse der elevene hiver papirkuler etter hverandre. Tobey Maguire var en gang en søt liten gutt. Nå er han blitt en 32-åring som går likt Ole Brumm og snakker som om han skulle høre hjemme i et grinedrama som blir vist på NRK første påskedag før klokka 11.00. Han har nådd det andre hvalpefett-stadiet, det som inntrer i trettiårsalderen og utvikler seg videre til førtiåringens fredagspizza-fedme. Denne filmen mangler en helt.
DET HJELPER derfor ikke filmen at den i hovedsak handler om følsomme mennesker som har samtaleproblemer med hverandre: Kirsten Dunst og Maguire sitter seg lojalt gjennom mye sutrete samlivssnakk. James Franco savner faren sin, men er til de grader snakkebøddi med Peter Parker at regissøren lar ham dø flere ganger bare for at det skal bli rørende nok. Den skumleste skurken i filmen er nurket Topher Grace fra «That 70s show», og ved hjelp av en kosmisk komedie-innretning som Will Smith ville ha ledd overbærende av, forvandles han til en slags installasjon av forrevne søppelsekker.
Og den rørende skurken er altså Thomas Haden Church, som forvandler seg til en slags King Sand og detter om midt i New York slik de store apene skal. Både han og Grace tilhører cgi-teknikkens fjorår og funker ikke spesielt oppkvikkende.
FØRST er Spider-man en naivt begeistra folkehelt som går rundt og nyter seg sjøl. Kvalmen oppstår. Så gidder han ikke høre på at dama hans er lei seg fordi han har seg sjøl å snakke om. Kvalmen etablerer seg. Så blir han infisert av Universets Ondskap, får halvt Hitler-hår og går bad. Jøye meg. Det blir som å se Fred Astaire spille Dracula da den nyslemme svartkledningen utvikler seg til et så rått udyr at han dytter på jazzklubb. Filmen mangler både troverdig mørke og sannsynlig tilhørighet.
Sandmannen er en rømt forbryter som må ta avskjed med dødssyk datter og havner uforvarende i X-men-gropa. Topher Grace er egentlig en slags Jimmy Fotograf som blir veldig hevngjerrig. Alle kunne ha løst problemene sine hvis de hadde meldt seg på en Mental Helse-blogg og gått turer i fjellet.
MARVEL-HELTER ble opprinnelig laget som drømmefigurer med så trange drakter at det ikke var plass til flått i dem, for å bli lest av 10-åringer i egne gutterom. Det var aldri meningen at disse hermafrodittene skulle nå et voksent publikum. «Spider-man 3» er foreløpig det sterkeste beviset på det.