Nicolas Cage ville ha sett ut som en ukjent nevø.
Men så er det også en film som leker bort begrepet overraskelse på en så gruelig teit måte at selv de erfarne turistene fra Andeby ville ha fnist. «Next» er antakelig en av de dårligste filmene du kan se i år, og du har virkelig ikke råd til å la det være. Dette må du oppleve!
Lee Tamahori har laget tradisjonell B-film-underholdning også i den forstand at det ikke finnes DNA-spor etter tilforlateligheten. Det er selvsagt allerede usannsynlig at den lille magikeren Cage kan se to minutter inn i framtida. Philip K. Dick skrev novellen, og han oppfattet fenomenet som science fiction. Men når du gjør om den sarte historien til nesten to timer FBI-action, oppstår et sammenføynings-paradoks som er verre enn det kronologiske.
Filmer om overnaturlige menner krever en drømmende, fantasikåt og poetisk omgang med urimelighetene. Hvis tolv tungt væpna SWAT-folk brøyt seg inn i for eksempel eventyret om Askeladden som kappåt med trollet, ville virkningen bli akutt latterlig. Det samme skjer her. Genrene kolliderer med en flat liten lyd som når mark blir klemt mot våt asfalt, og flommende reservoarer av utilsikta humor oppstår. Det er derfor du vil se filmen.
Men det er mer. Julianne Moore, som utelukkende fikk kultstatus fordi hun var rødhåra dame med bymus-kort t-skjorte i «Short cuts», spiller plutselig føderal rambukk-jente med omtrent samme ansiktsuttrykk som pengediktatoren Gjedrem. Hun snakker likt Dolph Lundgren i Midtøsten og er kledd i fretexlær som kanskje er kjøpt av mc-avhengige tannleger med dårlig råd.
Jessica Biel spiller drømmejenta til seeren Nicolas, ei dame med så mye bortkasta nærbilde-silikon i leppene at du kan fikse utslagsvasker med henne. Mimikken røper at hun vet om at ingen ser på ansiktet hennes uansett. Og kjærlighetsscenene mellom de to hovedpersonene bærer med seg en rekordfjernhet som får sms-meldinger til å virke organiske.
Hva skal vi si om Nicolas Cage? Regissør Tamahori har gitt ham en hårfasong som får mannen til å se ut som en stor maori-kriger av teaktre. Skuespillerens mangel på deltakelse er nesten narkoleptisk.
Handlingen forteller at russere og EU-folk smugler atombombe inn i LA for å smelle den uten å fortelle hvorfor. Mangelen på dramatikk er så utrolig vittig at du må unne deg humoren. Du må.
arild.abrahamsen@aftenbladet.no