«The Darwin awards» har for eksempel Joseph Fiennes med det triste kamelfjeset og de pene øynene, og han kan virkelig framstille komplisert nevrotiker uten å overanstrenge intuisjonen sin. I etterforskningen av hvordan idiotene dør har Fiennes med seg Winona Ryder, som kler ham som papegøye på piratskulder. Ryder har alltid sett ut som ei dame på jakt etter Guds instruksjonsbok. Hun passer sammen med en kontrollfrik.
Filmens forutsetning er skjønn. Den sparka politimannen Fiennes tilbyr et forsikringsselskap sine tjenester fordi han gjennom observasjon er blitt ekspert på hvordan Darwins uegna livskollidanter forulykker. Mennesker som ofte er foreldrenes andre barn og som har gjort aktiv tankeløshet til et lykkelig-euforisk livsprinsipp. Som når de monterer rakettmotor på den gamle bilen eller hiver dynamitt med tent lunte ut på isen foran snuten til lekelysten bikkje. Darwin-idiotene ser ikke ulykker komme. De bare dør i dem.
Fiennes får to uker til å bevise at han kan finne og avsløre de forsikringsuverdige, og som Tonto for selskapets Lone Ryder drar han på roadmovie i Amerikas bakgård.
Det viser seg etter hvert at de dumme har det mye morsommere enn de forsiktige, så følgelig tok Darwin halvt feil: De mest egna overlever ganske riktig, men de har lite igjen for det.
Regissør Finn Taylor (som vokste opp i Norge) har gjort et stilistisk mestergrep. Han er en av de filminteresserte som irriterer seg over dokumentarfolkas lettvintheter, og han lar Fiennes bli fulgt av en ikke-deltakende dokumentarist som har en slags anonym hovedbirolle i filmen. Dermed får hendelsene et paradoksalt og satirisk ekstraliv som forvrengt virkelighet.
Rollen til Joseph Fiennes er uforglemmelig. Trist og sta og rasjonell, en mann som kommer til å framkalle voldsomme eggstokksvingninger hos kvinner med elendig livstilpasning, ettersom de fleste mennesker egentlig forelsker seg i den som de tror kan redde dem fra dem selv.