Filmen er nummer to i det som antakelig blir USAs villeste dokumentarserie, og den handler egentlig bare om folk som gjør så dumme ting at man burde tatt fra dem egenandelskortet.
Filmen ser ut som et utdrikningslag. Du får ikke være med på de dare-you-sekvensene hvor store gutter fiser opp hverandre til idiotiske og smertefulle vågestykker. Men du får se resultatet – som er en blanding av vanvittig-eksistensiell galskap og sosialreportasje. «Skuespillerne» er antakelig instruert til å le hele tida for at seerne ikke skal oppdage det tragiske ved filmen, men det skinner igjennom. Disse sjølplagerne er også det problemfylte andrebarnet i familien. Han som står på Tsjernobyl-bussen og skriker «Se på meg! Se på meg!» fordi storebroren ble tatt ut på OL-laget i rytmisk sportsgymnastikk.
Spising av avføring og drikking av hestesæd er igrunnen bare ekkelt, men noen av scenene er bedre enn Bean. Som når Wee-man tror han blir utsatt for en kortkastermaskin som svir den bare rumpa hans. Uansett om man liker det eller ikke så representerer Jackass-prosjektet et slags alternativ livssyn som verken er kristent eller humanistisk, bare utfordrende og oppsøkende på en måte som markerer det lengste et menneske kan komme fra andre pattedyr.