Så går det som det måtte. Han er også organisator for fargerike autisters frittidstilbud, og sånn treffer han den frittalende dama som kan skrive Mozart-musikk rett ned på bladet, for i denne filmen finnes det flere genier blant autistene enn i Mensa.
Personene i Petter Næss' amerikanske film er håpløst overdrevne, som en Kill Buljo-versjon av Gjøkeredet. Josh Hartnett jobber så godt han kan med det fine fjeset sitt, men han er mer rørende enn flink. Og sånn er denne filmen:
Man blir så innerlig beveget av den. Og så kommer tanken. Er det faktisk sånn at man må se filmer om psykisk utfordra folk for å få oppleve at er hyggelige mot hverandre?
For «Crazy in love» er det vi kaller en hjertevarm film, for her er ikke en gang de sinte onde. Verden består av varme, men feilplasserte eller miskjente eller småfrustrerte mennesker, og man blir egentlig så glad av å se på dem.
Næss avslører i én scene hvor uhelbredelig norsk han er. Drosja til Hartnett kolliderer med en blomstervogn. Det får vi ikke se. Vi får se den forskrekka Hartnett bak rattet, og deretter blomster som farer i været. Kuntnerisk er det en hilsen fra Norsk Folkemuseum.