Det er synd, for han nådde ett av sine merkelige kunstneriske høydepunkt da han laget «Small time crooks» og ironiserte metaforisk over sin egen rolle som kunstner i en forfengelig verden. Der fungerte humor og intelligens som ett redskap.
«Scoop» er en tam komedie uten klør eller tenner. Allbruksdama Scarlett Johansson spiller journaliststudent med blokk og briller, og hun blir oppsøkt av en død journalist som aner et scoop. Scoop betyr en god avisnyhet. Som hvis Siv Jensen ble avslørt som grønnsakspiser, eller kunnskapsministeren ropte høyrehomo etter Per Kristian Foss. I filmen handler det om at en ung riking kanskje er seriemorder av London-prostituerte.
Allen sjøl spiller tryllekunstner i en rød jakke som får ham til å likne en av fortidens kinovakter. Johansson har hestehale og margarinkinn og ser mer ut som Nancy Drew enn som Åsne Seierstad. Hun forelsker seg i etterforskningsobjektet Hugh Jackman, som er mager og likegyldig uten Wolfs kinnbarter. Om du kan tenke deg at Homsepatruljens remake-uppere barberte bort Ibsens vingeflaps – så mager i kjakene virker også Hugh.
Det beste ved filmen er at Allen sjøl spiller friskt og freidig slik han pleide før. 71 år er antakelig en befriende alder, og han gjøgler fornøyd som en vårspurv med to reir. Ulempen ved regissørens begeistring er at det blir mye trylling i filmen, og trylling er antakelig det eneste på jorda som er kjedeligere enn å høre på folk som forteller om lange seilturer.
«Scoop» er opprinnelig en god idé, men filmen trygler formelig om at noen gir den én hjernecelle.