Men det eneste som klarer å kjede større menneskegrupper enn trylling og samtaler om seiling, er egentlig filmer om spill-avhengighet.
I dette dramaet fyrer bøterne på med så mye sentimental formuleringstristhet at man skulle tro at kasinoer var sulttrua afrikanske land. Kim Basinger ser ut som et fuktig krusifiks i rollen som idétørr forfatter med automatgalskap. Forest Whitaker og Nick Cannon er ulykkesrammede brødre i basket— og rørleggerbransjen, og man aner fort at det vil gå dem ille. Bookmakeren mister kjæresten Carla Gugino fordi han driver og lurer folk, og Jay Mohr mister antakelig livet. Politimannen Kelsey Grammer er nitrist offer for egen grådighet, og i det hele tatt finnes det så mange elendige tapere her at man forventer at Gahr Støre vil stikke innom og tilby dem Norges støtte og medlemskap i Sikkerhetsrådet.
Det sørgeligste ved filmen er likevel at mange mennesker kommer til å tro at de leier eller kjøper en thriller. De blir grundigere lurt enn automatspøkelsene.