Filmskaperne har skutt seg 50 år fram i tid. Der har de skapt en farkost som bærer navnet til grekernes mytiske figur, Ikaros. Han fikk vinger av voks, men fløy for nære sola. Dermed smeltet vingene, og han falt ned og druknet.
I 2057 står det ikke så bra til med jordas livgivende stjerne, sola. Premisset vi pent må godta (noe motvillig, spør du meg) er at den holder på å slokne. Mannskapet på Ikaros II har i oppdrag å slippe en atombombe mot sola slik at den kan gjenantennes.
Hvorfor Ikaros II? Jo, Ikaros I forsøkte sju år tidligere, men noe gikk fryktelig galt. Derfor sirkler de ennå rundt et sted i rommet. Slik aner vi at oppdraget sannelig er risikofylt.
Nå ja, sola er ikke blitt kjøligere enn at romskipet er dekket med varmeskjold. Og de av mannskapet som må ut av farkosten, ikler seg en solbeskyttende, gyllen romdrakt. Som også verner mot isnende kulde i selve verdensrommet. I scene etter scene øker filmskaperne vår følelse av fare.
Snart skildrer «Solskinn» all verdens forskrekkelige hindringer på vei mot målet. Manusforfatter Garland dikter inn uhell, menneskelig svikt, rivalisering mannskapet imellom, kriser og atter kriser. En stund får jeg en irriterende følelse av at storyen smittes av realityserienes «hvem-skal-ut-i-neste-episode».
Men det holder. Garland klarer å skape individer med særegne karaktertrekk og moralske kvaliteter, slik at vi gidder å føle med dem. Boyle klipper og regisserer på et imponerende drevent og fartsfylt nivå. For noen bilder den fyren får til!
Mannskapet spilles av et team som stort sett fyller rollene og gjør dem interessante. I spissen står selvfølgelig den melankolsk vakre Cillian Murphy med de sorgtunge, blå øynene (hovedperson også i framtidsgrøsseren «28 dager senere»). Det bemerkelsesverdige med ham er ikke egentlig spillet, men ansiktet, folkens, og blikket. Forunderlig.
Så seiler vi med Ikaros II mot målet, men med stadig færre levende om bord. Da er det at Garland gjør en irriterende vri og lar fienden kommer som en fordreid deus ex machina-løsning.
(Den greske dramatiker Euripides yndet å løse opp dramatiske knuter med å la en gud plutselig entre scenen og ordne opp. I ettertid har den slags fiksing blitt sett på som lettvint juks.)
Brått og irrasjonelt dukker en ond guds sendemann opp for å styrte Ikaros II. Ideen er dum, men virkningen er at spenningen skrus opp mot et siste klimaks.
Se den gjerne.
kristin.aalen@aftenbladet.no