Berry er mye mer en forbruksvare enn en skuespiller. Når ekspertene kler på henne røde kjoler, kjekke Lennon-luer eller luftige slåbroker, er det ikke som karakteriseringskunst, men flyktige PR-stunt. Hun er en slags nettside-teaser for seg selv. Ansiktet tilhører en fabrikkstøpt vindus-mannekeng, og det er anvendelig på en uengasjert måte, for Halle Berry ser aldri ut som om hun føler noe annet enn kjølig fabrikk-lojalitet. Hun tilhører aksjonærene.
Berry er kanskje den mest vellykka av de organiske robotene. Hun har tilogmed fått Oscar. Replikantene pleier det.
I «Perfect stranger» spiller hun avis-journalist. Råskinnet Rowena starter med å valse over en senator som om hun var et strykejern med nesten samme navn. Scenen har så lav troverdighet at misforholdet mellom skikkelse og handling nesten blir klassisk. Du ser bare en visning.
Det blir ikke vesentlig bedre siden, men produsentene forsøker å booste Berrys menneskelighet ved at alle de andre damene ser ut som dypfrosne nylon-dinosaurer som nettopp spiste en rå styreformann og ble syltynne av det.
Journalistens datakyndige kollega spilles av Giovanni Ribisi med Trond Giske-skjegg og en overstadig seksuell uro som ikke kan skyldes annet enn organiske grønnsaker og nattlig nettsurfing. Mannen virker så skrudd at du ikke ville latt ham passe iguanaen din midt på lyse dagen. Spesielt bedre står det ikke til med Bruce Willis. Siden sist har han skaffet seg en frisk Plantasjen-lugg midt oppe på hodet — men i rollen som døgnkåt reklamekeiser ser også den erfarne tskjorte-sliteren ut som et godt betalt Dressmann-påfunn.
Mye kunne vært tilgitt hvis filmen hadde beveget seg slik sesongkrim skal, men man bryr seg rett og slett for lite om hvem som har gjort det. Denne filmen mangler en butler, og den har en berry for mye.