Man turde ikke annet enn å like den nye James Bond. For mye sto på spill. Den verste av alle ydmykelser ville vært om den bejubla nytidsmannen viste seg å være en fjernsynsflink dusinbrite med heldig tilstedeværelse. En mann som bare skulle hatt sin egen påskekrimserie. I årevis.
De intellektuelle på Bryne ville ha gledet seg, som intellektuelle gjør når livet blir avslørt.
Men pust ut. Agenten som tisset på teppet var ikke en forkledd Austin Powers. Den halvslemme Craig har også ved gjensyn en bemerkelsesverdig Stompa-troverdighet som gjør at han ser ut som et godt påfunn når han for eksempel bryter seg inn i sjefens hellige jomfrubur og sitter på hennes møbel. Eller når han tilfredsstiller filmseernes felles-primitive apport-instinkter og skyter en terrorist på annenlands ambassadejord. Craig er framleis en halvnevrotisk working class hero, en John Lennon som aldri ville ha holdt senga for fredens sak, selv om han altså ligger oppå halve kroppen til fiendens dame i akkurat så mange sekunder at det heter sex og ikke spa.
Dette er en halvvill engelskmann. Ikke fordi han drikker grillvæske utenfor arbeidstid. Craig er en rolig fagmann. Han er en Sir Anthony, som spiller film i stedet for å være film.
Den nye Bond sier bang, og så ser det plutselig verre ut enn en landskamp mot Bosnia.
Slåsskampene er ryggmargsstoffet i den nye Bond-filmen, ikke den litt småjålete smoking-elegansen, som stammer fra 1960-tallet da et festplagg fremdeles kostet mer enn en fredagskveld på byen. Dette er genreskapelses-action: Bonds arvinger dropper hjertekaldt silkeagenten som sminket seg med solbrunte damer og sikkert fortjente det – og finner opp et intelligent råskinn med følelser og moral.
Nå er agentenes verden verken shaken eller stirred lenger. Det liker vi. Samtida tilhører ikke snobbedrikkerne, og alle led dessuten under Pierce Brosnans siste forsøk på å se ut som en etterretnings-fagmann.