Denne enkle kollisjonen kan kulturbyen være bekjent av, sjøl om terningkast fremdeles ikke fører til næringsfordeler i hele regionen eller restauranter i Pedersgadå.
Det er ikke meningen at man skal syns at alle scenene i «Kalde føtter» er smakfulle og kan vises på veggen i St. Nye Petri Kulturkirke. Det er ikke poenget. Dette er en av de første norske komediene der man hiver seg utpå uten tanke for hva regissørens slektninger i Kirkeveien måtte føle.
Kalle kommer hjem fra USA som en rik mann fordi han fant opp lick-a-baum, papptreet som gir trailersjåfører bedre ånde. Han er ute etter Trine. Men det er også Christer, som dessverre lider av tidlig sædavgang ettersom han er sønn av den frigjorte hippiepresten Benny Borg. Så må Kalle få bryllupet utsatt sånn at ikke kameraten gifter seg med drømmedama hans.
Det er et klassisk opplegg, og det er egentlig hva Triers «Reprise» handler om, bare med en nesten gymnastisk forvanskingsevne. Derfor får milliondollarmannen Veronica til å forføre brudgommen, en to sekunders jobb som også omfatter at han bruker hårsprayboks som dildo. Den scenen er det vel ingen som egentlig vil se, men i Norge er American Pie-rampetheter pløying av bedehusjord. Norge er det landet der til og med den slemme humoren pleier å føre til bedring av klimaet i u-land. Hvis vi skal dømme etter filmene våre, er Norge bebodd av bare ungdomsskolelærere i gatetøffe klær.
«Kalde føtter» er en av de første filmene fra Norges største by, som er Byen Uten Navn, bebodd av mennesker som ikke aner hva Magasinet i Dagbladet er og tror Hege Duckert er dama til Daffy.
Her er menn med kinnskjegg. Christer likner litt på den unge Trond Giske, og Trine ser så uskyldig ut som en nyrekruttert skiskytterske. Og måtte gode makter beskytte meg: I rollen som Kalle likner Lasse Valdal besnærende på Errol Flynn. Dessuten: Vatterte dongerijakker. Landbruksluer og rånete humor. Digert.