Når nå filmen om den berømte «spurven» kommer, er det interessant å sammenligne: Der teatret har sin svakhet, har filmen sin styrke. Og omvendt.
Teaterets fortellerskikkelse fikk fram at sangerinnen vokste opp i fattige kår og levde et hardt, tragisk og altfor kort liv. Filmmediet får oss likevel sterkere på innsiden av elendigheten. Edith, født i 1915, hadde foreldre som knapt brydde seg om henne. Vi får se hvordan jenta plasseres i farmorens varetekt, hvilket vil si et bordell. Der blir hun horenes maskot. Miljøskildringene turneres ytterst drevent av regissør Olivier Dahan.
Er det rart ungen sang grove viser? Og kunne gatespråket på rams? Som voksen diva oppførte hun seg sjokkerende ufint mot folk som irriterte henne.
Jo, rennesteinsbakgrunnen framstilles overbevisende av Marion Cotillard. Hun tolker sangerinnen glitrende, først som en ung kvinne med freidig pågangsmot, så gjennom suksess til vonde etterkrigsår. Ulykker, stoffmisbruk og sykdom brøt henne ned slik at hun døde bare 47 år gammel i 1963. Teaterversjonen la selvfølgelig stor vekt på Piafs sanger som hele numre. Det kan man savne i filmen. Likevel, dette er en biografisk tolkning. Følgelig får vi bare høre deler av «La vie en rose», «Les trois cloches», «Milord», naturlig nok, ellers ville det episke forløpet stoppet helt opp.
Men sangsitatene er lykkelig løst. Cotillard synger playback dels til stemmen fra en ung sangerinne (barndom/ungdom), dels til Piafs egen framføring. Heldigvis uten at man henger seg opp i at skuespilleren ikke synger.
Legg også merke til den meget dyktig utførte omkalfatringen av kronologien i Piafs liv. Dahan blander fortid og nåtid, barndom og alderdom, suksess og tragedie. Det kunne blitt forvirrende kaotisk, men fungerer strålende idet ulike hendelser får speile og kommentere hverandre.
Sterkt og rørende. Anbefales!
kristin.aalen@aftenbladet.no