Mr. Bean i filmformat er en utfordring, ikke minst siden han er skreddersydd som seriekarakter. Når man skal klare seg med gummitryne og uartikulerte grynt tre ganger så lenge, trenger historien mye mer enn bare generell kløning.
Heldigvis har filmen en slags handling. Mr. Bean snubler rundt som den selvsentrerte, litt kjipe mannen, som er lett å begeistre og like lett å distrahere. Alle de idiotiske situasjonene han roter seg opp i, får en slags oppsummerende funksjon, ikke minst siden han passer på å filme det aller meste han opplever. Innimellom sørger han for at blodtrykket til klysa Willem Dafoe når uante høyder.
Rowan Atkinson er i grunnen det nærmeste man finner en stumfilmskuespiller, og i denne filmen utnyttes også ordknappheten, slik at forviklingene og misforståelsene får lov til å skje.
Det er på en kirkebasar at den ivrige mannens eventyr begynner. Han vinner en tur til den franske rivieraen, og det sier seg selv at det er langt fra grei skuring å ta toget til Paris, finne en annen togstasjon, og komme seg med toget til Cannes. På den strabasiøse reisen klarer han å rote bort de fleste av sine eiendeler, stjeler, herjer, og lurer seg selv opp i stry, bare fordi han er så usannsynlig klønete. Historien er på ingen måter ny, den er knapt særlig kreativ. Men skreddersydd for Atkinson er den, og til tider ustyrtelig morsom.
kine.hult@aftenbladet.no