Lykkelige mennesker lukter aldri på fingeren i jorda. De bare nyter synet. Derfor skal jeg nevne en trend:
Det mest typiske ved underholdningsfilmen i de uanselige åra siden 2000 er en barnlig begeistring for eventyrlige animasjoner. Den kan skyldes metthet. Kinogjengerne har utforsket sin egen art på alle utsider og innsider. Menneskene er flådd på kino, de er utsatt for gynekologiske og urologiske intimstudier på kino, og nå har publikum sett alt Gud hadde skapt. Så hva kan programvare-ingeniørene tilby? Data-dyra er de nye menneskene.
Dermed oppstår også det paradokset at den nyere historiens mest kyniske underholdnings-generasjon sammenfatter barndom og voksenhet i ett småflirende fellesskap.
«Boog & Elliot» har antakelig ingen scener som er laget for barn. Boog tilhører de bortskjemte og kule bjørnenes klan av smågodtspisere, og da han blir kjent med enhorningen og hjorten Elliot, skjer det i en nevrotisk ambivalens som aktive samlivs-terapeuter og institusjons-sosionomer antakelig vil sette pris på.
Filmen er fantastisk for voksne. Boog har en ranselbamse som heter Dinkelman, og hjorten er caffelattedrikker. De to raider junkfoodkiosken, og Boog havner i kasjotten etter et ondarta sukkerkick. Straffen er ubedt tilbakeføring til naturen midt i jaktsesongen.
Hobby-mordernes fargerike friluftsslakt ledes av den enslige galningen Shaw, en flermetta utlevering av USAs mange våpenbærende paranoikere. Han tror at alle dyra i USA har gått sammen for å overta landet. Han er en slags Rumsfeld.
Bjørnen og hjorten havner i de store utendørsene, og der hører de egentlig ikke til. Men fordi helgejegerne inntar skogen med sine fjollende festfakter, blir de to bydyra ledere for en exodus av nervøse flyktninger. Til slutt oppdager de undertrykte som vanlig militarismens opplagte fordeler og slår tilbake.
Det er sinnssykt vittig.
Nyt den den lille scenen der harene kommer for å se på når den sjenerte og wc-trente bjørnen for første gang skal skite i skogen. De resignerte frigjøringsrørslene til hjorten som blir stående med hornet i jorda, er blant de beste i animasjonsfilm noensinne.
«Open season» er også filmen som beviser at Ashton Kutchers talent egentlig er å gi stemme til fantasidyr. Det er ålreite stemmer i den norske versjonen også.