Som om noen hadde lett etter historiens mest ubrukelige metafor for sosial mistilpasning.
Men når lodne lille Mumle vagger rundt på isen med sine påståtte dansebein, er det umulig å forbli usjarmert lenge.
«Happy feet» er laget for de som ikke ser film unntatt på bryllupsdager og ikke lytter til musikk unntatt i varehus. Musikalske fornminner som «You don't have to be rich to be my pearl» er ikke akkurat sjekkesanger blant kule mennesker. Jeg tror aldri jeg har møtt slektningene til noen som har hørt om noen som ville kjenne igjen musikken i denne filmen.
«Happy feet» har en handling som ligger lett til venstre for rimelighetens yttergrenser, selv i animasjonssammenheng. At de is-avhengige polarfuglene skulle tilbe en gud som heter Gvin, ikke Gore, virker litt urettferdig. Det får nå så være. Den evolusjonistiske fordelen ved fantasi-frihet i øde strøk er for eksempel en pingu-rase av oppstemte latinoviner; en gjeng uansvarlige dvergfugler like oppunder pol-isen. De ledes av en lekpredikant med sixpack-holder rundt nakken og gir håp om at de fuglene som av uforståelige grunner tilpasset seg 12 måneders vinter, også kommer til å overleve tusen års fellesferie i global-Syden. Og bildene er flotte.