I nesten halvannen time får vi følge Jim Carrey og hans lojale familie på veien inn i et noir-skummelt, akademisk tallniss.
Men som et logisk resultat av den voldsomme besettelsen av detaljer detter filmen sammen i omstendelige overforklaringer. Jeg tror faktisk at det står i Bibelen at thrillere ikke skal overforklares i hjel. Vers 23. Sveinung 5:18. Det viktigste mysteriet i «23» er egentlig om Jim Carrey kan spille thriller. Fra før vet vi at han mestrer komedie og drama — men kan han være nifs? Det får han til, faktisk, på en slags alternativ måte. Carrey har en grunnleggende mangel på seriøsitet ved personligheten sin. I en thriller fører særheten til en spesiell form for sårbarhet og en spesiell form for innlevelse. Han er lett å tro på.
Carrey spiller nesten kjæledyr-detektiv. Han pasifiserer dyr for hundevernet. En skummel skjebnedag fører den nifse kirkegårdshunden Ned til at kona (nydelig spilt av Virginia Madsen) kjøper ham en roman om tallet 23. Han finner livet sitt der, og i en blanding av musikkvideo-nifse sekvenser fra romanen og underlige drømmer nærmer han seg beretningen om et varslet kvinnemord.
Det spesielle ved filmen er at den besynderlige mannen har med seg familien når han leter etter den grufulle sannheten. Ikke bare en mirakuløst forståelsesfull kone, men også tenåringssønnen, bistår pappa i hans galskap. Det gir filmen en varme og understreker at «23» ikke er en moderne splatterfilm, men mer en hygge-thriller for de som setter pris på skrudde bilder og eventyr-fotografering.
Derfor er det antakelig familie-vennlig, men irriterende når filmen tar seg tid til en omstendelig, pedagogisk oppklaring. Det er slapt av en rutinert fyr som Joel Schumacher. Men dere kommer til å bli underholdt for det.