Den opprinnelige dronningen er skiftet ut med en ny. Det skjer ved en gradvis sannsynlighets-forskyvning: Helen Mirren blir den troverdige dronningen av England, og Elizabeth faller på sin egen urimelighet. Det er kanskje den største enkelt-prestasjonen i film noensinne. Skuespilleren utsletter egentlig virkelighetens person, som er en av de mest profilerte i verden. Når filmen er slutt, husker du ikke hvordan Elizabeth egentlig ser ut, du husker bare Mirrens portrett av dronningen.
Det er som å se en science fiction-film om romvesener som overtar uskyldige jordboeres kropp: En ny sjel kryper inn i en kjent skikkelse og gjør den til sin.
Det verste er at også Michael Sheen som Tony Blair er så uanstendig sannsynlig at man får følelsen av å se den egentlige virkeligheten; som om Universet hadde foretatt en av sine ormete krumninger og kommet tilbake til 1997 med den egentlige versjonen av det året.
Men det er jo bare tull.
Filmen er skrevet av miniserie-spesialisten Peter Morgan, sønn av Arthur Morgentrau, som intervjuet en rekke navnløse kilder som sto Blair og kongefamilien nært. De fortalte og fortalte, og Morgan brukte fantasien og logikken til å sette sammen et helhetsbilde. Men egentlig er filmen «Se og Hør» de Luxe, den representerer en sladderhistorie av gigantformat, for dette handler om hvordan kongefamilien omtalte folkeprinsessa Diana, som i England er viktigere enn Pavens forhold til Gud.
Det åndelige innholdet har ikke Morgan diktet opp, det har han diktet. For denne filmen er ikke bare en skildring av et kongehus som blir bombardert med sentimental populisme, den er en hovedmelding om tidsskiftet. På ett eller annet tidspunkt i den nyere historie overtok Folket styringa av Vesten, og de har beholdt den. Dyrkinga av Diana antok revolusjonære dimensjoner i dagene etter at hun døde, og blomsterhavet utenfor Buckingham Palace ble nesten en ironisk eufemisering av storminga av Bastillen.
I følge filmen var dronning Elizabeth den siste som motsto banaliseringen av Britannia. Hun gjorde det protokollen krevde av henne. Sta som en suicidal fotballdommer når han dømmer straffe mot hjemmelaget, satt hun på ferieslottet sitt og var dronning etter boka mens tabloidpressa hylte som sultne sjakaler i London.
Det var en vakker stolthet. Til slutt sank hun i kne, som det franske hoffet på skafottet. Og så overtok de sentimentale døgnflue-følerne Vesten. Bare spør fru Valla.