Stasisten Wiesler er et psykologisk postulat. Han er klønete, ukult ufølsom som byråkrater var i 1960-talls-myter, men i den enslige, ensomme mannen eksisterer det en trang til sannhet og skjønnhet. Det finner han hos de to han overvåker, kunstnerparet Christa-Maria og Georg. Den bisarre medie-involveringa (han bare hører dem) fører til at han beskytter de mistenkte i stedet for å utlevere dem.
Med det paradoksale resultatet at de likevel blir avslørt – som en bekreftelse på den beroligende regelen at sannheten alltid kommer for en dag. Den hemmelige beundreren havner i kontorist-kjelleren, forfatteren arresteres, den to-tunga dama lider en slags skillingsvise-skjebne – og så faller muren.
Som følsom historie er det virkningsfullt, men søkt.
Men filmen forteller også noe generelt om å være avhengig av maktpersoner, og det er gyldig også utenfor det ustanselig, uavlatelig utskjelte DDR. I det øyeblikket man oppretter makt i en velment konstruksjon, oppstår også idiotene. DDR slapp løs ideotene. Vi har sluppet økopatene, de som til slutt skal utslette friheten ved å gjøre alt fritt. Egentlig kan vi ikke lære noe av DDR, for det blir bare som å slå fast at Stalin var en massemorder, og det syns vi var feil. Men det er ikke sånn at vi ikke har maktsmisk, overvåking, ensretting og forfølgelse fordi om vi bor i et kapitalistisk demokrati. Det ser bare annerledes ut.
Så hvis man klarer å leve med filmens åpenbart konstruerte historie og ser ut av vinduet, kan den bidra til at den observante oppdager ting.