«Paris je t'aime» er en sånn. 18 svært forskjellige filmkunstnere hyller den franske hovedstaden ved å dikte små kjærlighets-skisser, og når jeg tenker tilbake, husker jeg bare én av dem:
Juliette Binoche spiller mora som følger etter et cowboyspøkelse gjennom Paris-gatene for å få treffe sitt døde barn en siste gang.
Resten er som luft i ringen, som gass i blomkålen, som snerk på crême brulé, som den forgjengelige fornemmelsen av privilegert liv som følger med varme rundstykker og moden camembert. Det er fikse påfunn, bestilte påfunn, omhyggelig planlagt sjarm – og den paradoksale søvnen kommer snikende som den gjør etter at man har slitt seg ut ved å gjøre ingenting. Dette er ingenting