ALLE FILMER skal på død og liv vare mer enn to timer, og de færreste har egentlig en historie. I denne forsøker manusforfatter og regissør Nick Cassavetes (Gena Rowlands sønn) å sannsynliggjøre en handling som omsider skal føre til en oppkonstruert Clouseau-katastrofe. Det gjør han ved å skildre et fortløpende party blant de mest patetiske menneskene på kloden. De er sønner og døtre av den relative California-eliten og ble dessverre født uten hjerneceller, og denne nesten umerkelige svakheten kompenserer de ved å snakke som hip hop-videoer.
PARTY-MEDLEMMENE kaller hverandre bro og bitch i fullt alvor, og for å fullkommengjøre den selvsatiriske identiteten, selger de grønn dop til hverandre og truer med vold. Emile Hirsch ser for eksempel ut som Jack Black i en overstadig Farrelly-komedie, Ben Foster spiller jødisk skinhead, Justin Timberlake valser rundt poolen i bramseil-shorts og ser ut som Fred Astaire på for sterk kaffi — og alle deler de ett ansiktsuttrykk som antakelig også er utlånt av MTV. De er fæle å se på. Som når førskolebarn røyker.
Kvinnene i filmen må være en 8. mars-spøk. Alle fniser, alle er steine hele tida, men på tross av det vil alle ligge med de hensiktsløse mennene i en døgnkontinuerlig fellesdumhet, og de sitter rundt og slikker på idioter som om de var tigger-vampyrer på leting etter litt svettelukt i et land uten egentlig blod. Dette pågår og pågår.
PÅ GRUNN av en pengekonflikt mellom Truelove og jødefascisten blir sistnevntes halvbror kidnappa og installert i det dopdrevne disneylandet som pant. Da begynner Cassavetes å legge skrevne dagsrevy-opplysninger oppå bildet, så vi skjønner at det ikke skal gå bra med Sharon Stones 15-åring. Men sjelden har skjebnens veier vært mer usaklige. Handlingen krøller seg rundt seg selv som en morgentrøtt ål og kommer egentlig ingen vei - så da klimaks omsider oppstår, blir man verken forskrekka eller rørt, bare lattermildt overgitt. Nei. Hold opp.
Humøret bestyrkes av at Sharon Stone er blitt omgjort med Eddie Murphy-puter og foredrar en så dårlig monolog at den vil bli kunsthistorie.
Ingenting er mer usannsynlig enn filmer etter autentiske historier.