Hvis man ser «Den frie viljen» med det onde øyet, er den en presis parodi på ryktene om moderne europeisk film. Den beveger seg seinere enn ekvator, den består av en slags sentimental alminneliggjøring av eksotiske nevrotikere og den har med i hvert fall én erigert penis.
Theo starter filmen med en instruktivt presis voldtekt. Scenen manifesterer ham som en steingalen psykopat, og derfor blir han sluppet løs etter ni år. Theo skal forsøke å klare seg i samfunnet uten å voldta kvinner på tross av at de finnes overalt. Kan det lykkes? Er fri vilje forsvarlig og rettferdig? Det kunne filmen ha diskutert, men den gjenoppfinner bare en triviell langvarighet som det finnes nok av fra før.
Utilpassa Theo treffer den ubehagelig nervøse dattera til trykkeribestyreren, og ved en sjokoladefabrikk i Belgia utvikler det seg en slags kjærlighetshistorie på prøve. Europeiske filmer er like forutsigbare som Hollywoods, og du aner at det bare finnes to utganger: 1) Theo voldtar igjen. 2) Theo klarer å velge kjærligheten, men den småperve pappa bestyrer røper at han er en voldtektsforbryter, og så ødelegges alt.
Jeg syns ikke det spiller så stor rolle. Jeg syns ikke voldtektsforbryteren er en interessant mann. Ofrene er.