Ida er ei utagerende festejente som ville ha forårsaka en frosk hvis hun kyssa en prins. Sandor er russisk-ætta Stockholm-gutt som danser klassisk ballett og er seksuelt ubrukt. Begge chatter seg opp til nifse løgner, og derfor går det ganske ille da de omsider treffes.
Foreldre er ille i filmer som dette. Hovedpersonene er fete av personlighets-sentimentalisme, og de er lette å bli leie av. Nå tilhører jeg antakelig ikke det som kalles målgruppa for «Sandor slash Ida», men det ville jeg heller ikke ha vært hvis noen eks-sovjetiske filmskapere laget spillefilm om oljevask av traktordeler. Så det bekymrer meg ikke. En kjedelig film er en kjedelig film.